Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Atle Pettersen – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Atle Pettersen

Atle Pettersen

Som to sønner av Telemark reiser jeg og Atle Pettersen fra hovedstaden til hver vår hjemby på lille julaften.
Vi deler en pose sjokoladeboller og forveksler røverhistorier. Dette er historien om korgutten som endte opp i rockeband.

 

Atle ble født som tidlig septemberbarn av årgangen 1989 i Porsgrunn, nabobyen til hjembyen Skien. Han vokste opp med en bror og foreldre som var gift frem til han var femten.

Jeg har hatt en trygg og god oppvekst. Vi bodde på Borgestad i Skien ved en avskjerma rundkjøring med masse barn i nabolaget. Vi barna var mye ute og det var alltid kjipt å måtte inn og legge seg først. Om å gjøre å være ute lengst.

Som barn var han en aktiv gutt som interesserte seg i mye forskjellig. Mest av alt var musikk det store for skiensgutten.

Barndommen min var preget av veldig mye aktivitet, jeg var en kid som ville prøve alt. Men jeg begynte jo å synge i kor allerede som fireåring. Begynte vel å spille piano så fort jeg rakk opp til tangentene. Jeg spilte veldig mye fotball, jeg og familien bodde tross alt ved siden av en fotballbane. Så det var bare å bli fort ferdig med både skoleleksene og pianoleksene og rett ut for å sparke ball.

Etter å ha sunget i kor en liten stund ville han brått slutte.

Moren min tenkte kanskje at da ville jeg ikke synge likevel, men grunnen til at jeg slutta var egentlig at de andre i koret ikke kunne synge. De bare ropte og skreik, så jeg ville synge med de som var eldre. Sånn var det også med fotball, jeg ville spille med de eldre. Jeg har vel alltid trodd at jeg er veldig voksen, selv om jeg egentlig ikke er det.

 

Gir kirken mye av æren for musikalsk utvikling

Etterhvert med årene ble interessen for musikk stadig større. Han lærte å spille cello, piano og gitar og spilte orgel i Gulset kirke i Skien. Tiden han tilbragte i kirken har påvirket han sterkt.

Det har vært sykt lærerikt og jeg fikk mye igjen for det i forbindelse med musikkforståelse, akkorder og gehør og sånt. Man lærer ting ganske fort når man som tolvåring måtte lære seg ti nye salmer hver uke. Jeg har fortsatt en veldig sterk tilknytning til den kirken. Jeg har lagt ned så mye tid der med tanke på min musikalske utvikling.

Atle føler at støttende, dog noe pressende, foreldre har hatt mye å si for hans pågangsmot.

Foreldrene mine var veldig flinke til å backe meg opp. Pappa var kanskje mest ivrig på musikkfronten. Han hjalp meg med instrumenter, kjørte meg rundt til konserter og stilte opp. Noen ganger syntes jeg kanskje at han var litt for ivrig. Når man er åtte-ni år og ikke får lov til å gå ut før man er ferdig med en times pianoøving så synes man det er dritt der og da, men i dag er jeg jo veldig takknemlig for det. Jeg hadde ikke kunnet det jeg kan i dag om pappa ikke hadde pushet meg såpass.

 

Sang for barnehjem i Thailand som tolvåring

Da han var tolv år gammel var han en flittig brukt solist i koret Gla’vox. I forbindelse med et samarbeid koret hadde med Det Norske Misjonsforbundet ble blant annet Atle trukket ut til å bli med til Thailand for å spille og synge for lokale menigheter og barnehjem.

Det var vel mitt første møte verden utenfor Norge. Jeg ble så sjokkert over de enorme kontrastene og forskjellene der nede. Man kunne kjøre forbi et palass på den ene siden av veien, mens på andre siden var det bare en stor, fattig slum. Vi var ute på landsbygda i den verste slummen og spilte et par ganger for et barnehjem. Det påvirket meg veldig. Da vi kom hjem bestemte vi oss for å spille inn en skive og gi alle inntekter til det barnehjemmet. Vi samlet inn nærmere 40.000 kroner til slutt.

Han holder fortsatt kontakten med noen av barna som i dag er voksne. Atle fikk både minner og venner for livet.

 

– Ungdomsskolen er kanskje det kjipeste kapitlet i mitt liv

Som fjortenåring deltok han i Melodi Grand Prix Junior. Der spilte han foran et fullspekket Oslo Spektrum og en million tv-seere. Berømmelsen og oppmerksomheten fikk dermed en tidlig start i livet hans. Det fikk dessverre uheldige konsekvenser på hjemmetrakter.

Ungdomsskolen er kanskje det kjipeste kapitlet i mitt liv. Jeg var ganske veslevoksen, lot meg ikke pelle på nesa og jeg hadde et dårlig forhold til noen av lærerne. Jeg skal ikke trekke det så langt som å si at jeg ble mobba, men det var veldig mye baksnakking og drittslenging. En periode måtte jeg faktisk bli henta av foreldrene mine, hvis ikke hadde jeg fått juling på veien hjem. En del av de «store gutta» fra tiende klasse la meg for hat, rett og slett. Det var kanskje fordi jeg stakk meg ut. Så gikk det mye rykter rundt om at jeg bare var en stor douche og lignende. Det var ganske mye på en gang.

 

– Musikklinja var en gjeng med raringer

Heldigvis forandret situasjonen seg da han begynte på videregående. Han fant seg godt til rette på musikklinja og trengte ikke lengre bekymre seg for de samme problemstillingene som fant sted på ungdomsskolen.

Det var en helt fantastisk tid. Jeg gikk i klasse med folk som også drev med musikk og digga det samme som meg, det hadde jeg jo aldri vært før. Musikklinja er en gjeng med raringer, så vi holdt oss mye for oss selv. Jeg tror nok ikke det er så mange elever som liker å være på skolen til klokka ni på kvelden, men det gjorde jo vi med glede.

Man kan se tydelig på vitnemålet mitt hva jeg interesserte meg for. Sekser i alle musikkfaga, unntatt en femmer. I almenfaga var det stort sett treere og firere.

 

Humplete vei for bandet

I dag spiller Atle i rockebandet The Scheen. Bandet har gått gjennom en lang prosess med flere navnebytter og opp -og nedturer.

 De jeg spiller i band med nå møtte jeg allerede på musikklinja. De spilte med hverandre fra før av og spurte meg om jeg ville synge i bandet deres. Jeg sa faktisk nei først fordi jeg trodde ikke det var min greie. Men senere så jeg de opptre på en konsert og syntes det var skikkelig kult. Så da kom jeg krypende til korset og spurte om jeg kunne være med i bandet likevel. Vi kalte oss først for Illusion. Vi var med på UKM og vant premier og spillejobber.

Senere fikk han være med på Europaturnéen til det kjente norske metalbandet Pagan’s Mind. Jobben hans var egentlig å være gitartekniker, men etterhvert fikk han synge på en låt under hver konsert.

I Munchen var det ei dame innenfor management som kom backstage og spurte meg hvem jeg var og hvor jeg oppholdte meg. Jeg ga henne en demo av bandet vårt og ikke lenge etterpå fikk jeg en mail hvor hun sa hun gjerne ville være manager for bandet. Hun hadde base i London og vi var sykt stoka.

Da de skulle spille inn sitt første album bestemte de seg for å bytte navn til Aspera. De hadde fått sin egen manager og signert platekontrakt. Alt så ut til å gå deres vei. Så kom nådestøtet som fikk lykken til å snu.

Vi fikk en mail fra en advokat som sa han representerte et amerikansk band kalt Aspera. Vi fikk to uker på oss til å fjerne alt, hvis ikke ville vi bli saksøkt. Jeg tror vi endte opp med å betale 25.000 kroner i erstatning i tillegg. De var et lite garasjeband, men hadde likevel loven på sin side.

Enda en gang måtte de endre navn og starte på nytt.

Dermed ble vi prakka på navnet Above Symmetry. Vi likte egentlig ikke det navnet i det hele tatt. Vi ga ut skiva på nytt, men da hadde vi igrunn mista gnisten litt.

 

Ble med i talentkonkurranse, men bare såvidt

I 2010 søkte det sangtalentbaserte tv-programmet «X Factor» etter deltagere. Atle bestemte seg for å gripe sjansen som soloartist.

Jeg har alltid vært en fyr med rimelig høy selvtillit, noen ganger kanskje litt for høy. Så jeg tenkte at dette må jeg da klare. Jeg meldte meg på fem minutter før fristen gikk ut. Jeg sendte inn søknad med bilde, skrev litt om meg selv og sendte med et par låter fra bandet. Noen dager senere fikk jeg en telefon fra castingen, de var veldig gira på at jeg skulle komme på audition. Deretter dro jeg til pre-cast. Jeg sang og spilte piano, men da satt han castingfyren der litt skuffa. For det var liksom ikke det han så for seg. Det var nesten så jeg ikke kom videre til dommerne. Jeg kom med en dårlig unnskyldning om at formen ikke var på topp tidlig på morgenen. Jeg fikk beskjed om å gå ut og varme opp litt til for så å komme inn igjen og overbevise de. Heldigvis klarte jeg det og resten er historie.

Atle kom langt videre i konkurransen. Han danket ut alle de andre deltagerne utenom èn og endte opp med en solid andreplass. Det ble uten tvil hans gjennombrudd som soloartist.

Jeg tror ikke jeg fikk det helt med meg, hvor kjent jeg egentlig ble. Overgangen var ikke så stor, for jeg levde av musikk også før den virkelig store berømmelsen kom.

 

Danseløve og rockeartist

Året etter var han å se på tv-skjermen igjen. Denne gangen var han en av deltagerne i dansekonkurransen «Skal vi danse» hvor han konkurrerte mot flere andre kjente fjes. Han dedikerte mye tid og krefter og danset seg til seier etter seier frem til han stod igjen alene som vinneren av konkurransen.

Jeg hadde null erfaring innenfor dans. Jeg tok noen dansetimer på videregående, lærern sa at jeg hadde talent og burde begynne å danse mer. Men jeg kunne jo ikke danse når jeg spilte i rockeband.

Jeg så på det som en opplevelse for livet. Så jeg bare kjørte på. Det var også ganske hyggelig å bli spurt, for det er jo bare ti-elleve personer som får forespørsel. Dansepartneren min var utrolig flink og lærte meg mye.

I høst var han å se på skjermen for tredje gang. Tilbake i sitt rette element sang han seg til en tredjeplass i konkurransen «Stjernekamp» hvor han konkurrerte mot andre kjente norske musikere.

 Spesielt etter «Skal vi danse» ble navnet mitt godt etablert i den kommersielle verden. Men jeg følte likevel at Atle Pettersen som artist forsvant litt, at det ble for mye «kjendis». Jeg følte på det, at det var litt kjipt. Jeg holder på med det jeg gjør for å spille for folk og møte folk. Ikke være kjendis, det bryr meg egentlig midt i ryggen.

Jeg er helt klart en liveartist fremfor plateartist. Det var deilig med «Stjernekamp», for det tror jeg minte folk på hvorfor de liker meg i utgangspunktet. Jeg føler jeg fikk tilbake Artist-Atle.

Etter å ha vært gjennom flere talentkonkurranser har Atle fått utforsket sine ferdigheter. Humøret og omstendighetene rundt seg er avgjørende for hva slags musikk han lager.

Da jeg skrev låtene til første soloalbumet mitt var jeg skikkelig deppa. Av kjærlighetssorg. Så da var det veldig lett å skrive om det og derfor heter albumet «Based on a True Story». Selv om det høres ganske cheesy ut.

Jeg har aldri vært noe særlig politisk engasjert og vet ikke nok om det til å skrive om sånt. Men jeg er interessert i hvordan vi mennesker er, hvordan vi oppfører oss, hvilke normer vi har og hva som er normalt og unormalt. Men det er ikke akkurat samfunnskritisk.

 

Fant kjærligheten i tv-kulissene

Atle ble nylig kåret til å være blant verdens hundre mest sexy menn. Det kom nok ikke som noe sjokk for landets kvinner. Han har både sunget og danset seg inn i deres hjerter. Mange vil nok gjerne ha svar på om det finnes ei spesiell som har kapret han eller ikke.

Jeg er faktisk samboer, jeg. Vi har vært sammen i to år nå. Jeg møtte henne i forbindelse med «Skal vi danse», hun jobbet for TV 2 og hadde ansvaret for programmet på nett. Hun intervjuet meg stort sett hver uke. Jeg fikk et godt øye for henne etterhvert og tenkte at hun her må jeg huke tak i. Etter en del jobbing og masing fikk jeg overtalt henne til å bli med på en date. Så ble det til to dater og tre dater og så ordnet det seg til slutt. Vi kjøpte leilighet sammen på Grünerløkka i Oslo for ett år siden, så der bor vi sammen nå og koser oss.

 

Juletradisjoner

Vi tar bussen sammen fra hovedstaden hjem til hver vår by i Telemark for å feire jul. Atle skal hjem til familien i Skien, mens undertegnede sitter på videre til Kragerø.

Vi feirer jul på en ganske tradisjonell måte. Jeg pleier å feire jul med min mor og min bror. Vi pleier å ha med mormor, men hun gikk bort i våres, så nå er det egentlig bare oss. I år blir første jula vi ikke er hos moren min, vi skal være hos broren min og samboeren hans. En stille og rolig feiring hvor vi går i kirken før vi spiser ribbe hjemme. Jeg pleier også å synge i kirken hvert år. Den samme kirken jeg spilte orgel i før.

Så har jeg en tradisjon med kompisgjengen hvor vi møtes ved midnatt i loftstua til en av dem. Der drikker vi akevitt og koser oss.

 

Skal spille Beatles i syv år, samt mye mer

Atle har for tiden mange jern i ilden. Han forteller mer enn gjerne om sine planer fremover. Både for nærmeste fremtid og over lengre perioder.

The Scheen har releasekonsert for vår første skive 20. februar på John Dee i Oslo. Skiva slippes dagen etter. Vi har lyst til å spille i utlandet, så vi drar til Tyskland og skal se om vi får til noen gigs og skiveutgivelse der.

Vi skal spille alle låtene til Beatles, 50 år etter de kom ut. Det vil si at låtene som kom ut i 1963 har vi spilt i år, låtene fra 1964 spiller vi i 2014 og så videre frem til 2020. Det er et prosjekt over syv år, så det blir mye å gjøre fremover.

Også jobber jeg med en soloplate som jeg muligens slipper til høsten. Jeg tror jeg faktisk går countryveien på den. Mange er så opptatte av at man skal definere seg selv, men jeg gjør heller bare det jeg har lyst til.

 

Publisert: 27.12.13

Kommentarer