Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Axel Chaufleur – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Axel Chaufleur

Axel Chaufleur

Axel Chaufleur regnes av mange som veteran i landets hip hop-kultur. Hodet hans er, for å si det pent, fylt med mye rart. En haug med psykedeliske tanker blir til ord, ord blir til tekster, tekster blir til musikk. Han er en psykologs verste mareritt, kanskje ikke svigermors drøm, og i hvert fall ikke ditt barns sunneste forbilde. Han er en hard nøtt å knekke. Dette er et forsøk.

 

Axel ble født som eldstemann i en søskenflokk på tre i slutten av mars 1980 i Chile. Han tilbrakte sine første åtte år i hjemlandet.

Minnene fra barndommen i Chile er bare vakre. Mye sol, varmt og digg. Så fikk jeg høre at vi skulle flytte til Norge. Okei, Norge… hovedstaden i Sverige, tenkte jeg. Moren min fortalte at jeg slipper å gå med skoleuniform og det snør. Da var jeg solgt. Hun ville at vi skulle ha et bedre land å vokse opp i. Et land med flere muligheter.

 

Møtte hverdagsrasisme i barndommen

Han er glad for at han bor og har oppvokst i Norge, men det var likevel ikke lett for Axel å være den eneste utlendingen blant ungene på Vevelstad i Ski på slutten av 80-tallet.

Jeg gikk gjennom veldig mye rasisme. Jeg var ikke glad i livet på den tiden. Jeg måtte slåss hver dag. Fysisk, altså. Jeg fikk høre kommentarer hver dag på hudfargen min, hvorfor jeg kom hit for å ta jobbene deres. Hele pakka. Jeg ser tilbake på det nå, og tenker at det bare gjorde meg sterkere.

Han vokste opp til å bli en robust kar, med erfaringer og innsikt i forskjellige aspekter av det norske samfunnet. Overgangen fra barn til ungdom gikk ikke knirkefritt.

Jeg var veldig glad i å spille gitar og tegne da jeg var yngre. Så kom tenårene med damer, røyking og drikking. Da gjaldt det heller å henge med kompisene, som var en veldig bråkete gjeng.

 

Starten for Equicez

Som trettenåring møtte han Geir Kristiansen, bedre kjent som rapperen Cast. Det tok ikke mange sekundene før de to startet et tett vennskap som skulle vare i mange, mange år. Vennskapet utviklet seg både personlig og musikalsk. De så seg nødt til å slippe udyret ut av buret. Et nådeløst udyr kjent som Equicez.

Vi begynte å rappe sammen, så utviklet det seg videre til shows og til slutt studiotid. Vi maste oss nok til mye av det. Vi rappet hovedsakelig på engelsk. Alle i Norge forstår engelsk, i Chile forstår ikke alle språket, men de har hørt det før og har en sjanse til å forstå. Norsk er jo som kinesisk for chilenere.

Axel er en reflektert mann. Han formulerer seg godt og har en utvilsom høy intelligens. Det er forøvrig ikke noe han kan takke utdannelse for. Han har kun én ting å si om skolen. Gjentatte ganger. Budskapet er krystallklart. Fuck skolen.

Skole var ikke noe for meg. Det eneste jeg skjønte der, var at jeg er en klovn. Det eneste jeg lærte var at jeg kan underholde. Jeg var aldri interessert i å lære. For meg er skolen et eksperiment for å skille ut følgere fra ledere og generelt studie av menneskelig atferd. De fleste jeg kjenner som var flinke på skolen endte med å bli «ansatte». Noen av de andre som kanskje ikke var så flinke der, de som fløy rundt i sine egne verdener, er sine egne sjefer den dag i dag.

 

– Synger om hvem jeg er, ikke hvem jeg vil være

Ærlighet på godt og vondt går igjen i musikken. Det er kanskje ikke alltid like pent, men han pynter ikke på sannheten. Ifølge han selv er låtene utelukket basert på realiteten fra sitt eget liv. Han dekker et bredt spekter av temaer, men en kan bare glemme politikk. Det er et fremmedord for Axel.

Nitti prosent av rappere synger om hvem de vil være. Jeg synger om hvem jeg er. Hvis jeg våkner en dag og føler meg køddete, er det det som ender opp på låta. En annen dag kan være mørk, hvis jeg sliter med noe eller reflekterer om noe. Noen ganger kommer jeg til studio og vil bare jobbe. Jeg går alltid etter beaten. Den bestemmer stemninga, flyten og måten jeg rapper på.

Hvis du nevner høyre og venstre for meg, så har jeg ikke peiling på hva det greiene der betyr engang. Jeg nyter min ignorante tilværelse, og uansett hvor mye folk maser om at jeg må stemme eller hvor mye de gråter om hvem som vant det siste valget, så er uansett den eneste forandringen jeg merker i mitt liv at prisene går opp litt og litt for hvert år. Jeg beveger meg rundt samfunnet og nekter å delta i noe som helst. Dumt? Muligens, men jeg smiler oftere enn de fleste.

Selv om han holder seg nøytral i det aller meste, er det likevel ting som engasjerer han. Ignorante mennesker er tross alt mennesker de også.

Det som engasjerer meg er for eksempel ting som naturkatastrofer omkring i verden, da vil jeg gjerne skrive noe om det og støtte med det jeg kan. Det beste jeg vet er dyr. Alt som har med dyr å gjøre, det støtter jeg.

Axel er aktiv i sosiale medier og bruker ofte disse kanalene til å ytre seg om alt og ingen ting.

Jeg liker ikke stereotyper. Han som bare syter om alt for å få oppmerksomhet. Hun som poster quotes hele dagen. De med hundre meningsløse selfies. De som får seg kjæreste og poster ørten kjedelige klissebilder om dagen. Eller de som får seg barn og ender opp med at profilen blir regne babybloggen. Jeg er en blanding, for det meste shit som får meg til å le, men jeg prøver å unngå personlige meninger. De meningene kan ikke debatteres, for de er mine egne.

 

Opptur ble nedtur

Tilbake til Equicez. Den omstridte gruppa som kjempet sin vei opp fra undergrunnen. Et kjapt internettsøk viser ikke til det beste ryktet rundt gruppa og dens omegn ved første blikk. Fengselsdommer, dop, bråk og tilknytninger til kriminelle miljøer, samtidig som musikken ble landskjent på midten av 2000-tallet. Han opplevde en tøff periode da Equicez endelig fikk medfart, men det var det ikke disse temaene som stod bak. Da låta ”Barnslig” så dagens lys, mørknet det for Axel.

På begynnelsen av 2000-tallet kom jeg opp som battlerapper. Hele greia med battlerap er meg, meg, meg, jeg er pen, du er stygg. Se på meg, jeg er den beste rapperen. Jeg ville ha den oppmerksomheten, og etter vi slapp første Equicez-albumet fikk jeg den. Og jeg ikke ville akseptere den. Jeg ble skikkelig tilbaketrukken, utvikla migrene og var stressa hele tiden. Det var veldig intenst, på den Barnslig-tiden. Folk kjente meg igjen på gata, overalt plystra folk på melodien til Barnslig-låta. Det skremte livet ut av meg, det var den mest ulykkelige perioden i mitt liv. Man vet ikke hva man går til. Noen ganger er bedre å vite hva man ikke vil ha ut av noe, istedenfor å vite hva man vil.

Paranoiaen tok over. Det er ikke et uvanlig fenomen blant artister. Mange velger å forlate rampelyset for godt, men Axel fortsatte videre likevel, på et begrenset nivå. For uten musikken har han ingen ting.

Jeg liker ikke musikk på radio, jeg liker bare å lage musikk, og det er det jeg fokuserer på. Plateselskapet sier det blir vanskelig uten radio, men det vil jeg ikke. Dette er for spesielt interesserte, jeg gjør det ikke for spenn. Vi har vårt publikum, jeg vil ikke ha det ekstra greiene. Jeg vil kunne gå i fred. Folk sier det er lenge siden de har sett meg på tv, og blir overrasket over at jeg fortsatt rapper. Jeg synes det er kult. Det høres kanskje helt idiotisk ut.

Jeg har venner som bader i spotlighten, som koser seg på røde løpere, men det er ikke noe for meg. Jeg frykter det. Folk har en mening om deg før de møter deg, det er for mye som kommer med det.

 

Sterilisert ateist med musikken som første prioritet

Axel er ikke kjent for å skryte på seg noe han ikke er. Derfor skal ikke vi gjøre det heller. Det er bedre å si det som det er. Kall han gjerne kynisk. Hensynsløs. Egoistisk. Ignorant. I det minste er han ekte. Han er imot å formere seg, og har dermed sterilisert seg. Han er imot religion. Han hater overpositive folk og fasader. Den sosiale sirkelen er liten og han teller venner på hånda si. Folk som driter seg ut har han ikke tid til. Han er drastisk på den måten. Men én ting skal være sikkert, uten å skryte, han er sannsynligvis Norges mest dedikerte musiker.

Musikken står først på prioriteringslista mi, uansett. Jeg har sagt det til alle damene jeg har vært med, du kommer aldri til å være nummer én. Musikken kommer foran alt. Når jeg er i studio skrur jeg av telefonen. Jeg driter i hva som skjer, om noen dør eller verden går under. Det tar jeg når jeg er ferdig i studio. Noen legger igjen barna sine på jord, jeg legger igjen musikken min. Derfor tar jeg det såpass seriøst.

Rappere kan skru av mikrofonen, og si meninger om ditt og datt, hva de egentlig mener. Så skal de intervjues og går inn i en rolle. Jeg er alltid meg selv. Uansett. Folk som alltid skal stille seg selv i et godt lys, har som regel noe å gjemme. Folk oppfører seg som engler, men er egentlig de verste folka. Jeg er ærlig, jeg er en drittsekk. Men jeg har en historie å fortelle, og kanskje den underholder deg.

 

– Hip hop er en ung kultur, så jeg blir sett på som en dinosaur

Han blir spurt om sine største opplevelser. Ting som får han til å trekke på smilebåndet. Alt kan ikke bare være negativt, for han misliker tross alt stereotyper.

Jeg er stolt av å representere golden era-stilen som våre grandmastere av rap lærte oss. Og at vi fortsatt representerer det i dag. Hip hop er en ung kultur, såpass ung at jeg blir sett på som en dinosaur av de yngre som kommer opp nå.

Dagen vi slapp vårt første Equicez-album. Det var et stort øyeblikk, for jeg trodde aldri at folk skulle få muligheten til å høre oss. Så egosentrisk som det høres ut, er det livene våre vi ville at folk skulle høre. Og vi ble hørt. Det er enda større.

Jeg er en klovn. Jeg har en syk sans for humor, og kødder gjerne på vegne av meg selv. Noe av det mest ironiske ved meg er vel at selv om jeg er imot å få barn og har sterilisert meg, har jeg likevel en stesønn. Jeg har vært stefar i fem år allerede. En annen ting er tatoveringene mine, mange har en tendens til å tro at de er historien om livet mitt eller noe i den duren. Sannheten er at de ikke betyr en dritt. Jeg har for eksempel en fylletatovering med et banneord, den har ingen dyp betydning, men jeg kan huske at jeg og broren min satt oppe klokken åtte på morgenen etter natt til 17.mai og døde av latter. Jeg forbinder det med å ha det kult.

 

Mange jern i ilden fremover

I dag har han flere jern i ilden. Han driver brorens tatoveringssjappe og er en ivrig bokser. Og så lenge hjertet hans produserer åndedrag vil han fortsette med å produsere musikk. Som soloartist har han gått under navn som el Axel og F’EM one. Geir er ikke lenger aktiv i Equicez, men Axel tar navnet videre på egenhånd. I tillegg er han aktuell med gruppen Axel og Storebror, sammen med Hank von Helvete kjent fra Turboneger. De møttes da Equicez vant Spellemannsprisen i 2003, og har hatt jevnlig kontakt siden. I år ble han kontaktet av Hank, som satt ventende i studio.

Axels liv er ingen solskinnshistorie, men det har aldri vært hensikten heller. Solskinnshistorier er ikke for alle. Noen liker seg bedre i skumringen, når solen er halvveis dekket av skyer. Skyene kan være lette byger som ikke byr på store utfordringene, men kan også være den verste stormen. Og det er slik han trives.

Folk som kommer til showet mitt, de skal le, gråte, hoppe, moshpitte, så lenge de føler seg levende. De kan gjøre hva de vil, så lenge det gjør dem lykkelig. For hva jeg gjør, gjør sannsynligvis ikke deg lykkelig. Men det gjør meg lykkelig.

Jeg kan dø om fem minutter og være lykkelig.

Musikken ligger lett tilgjengelig, men ikke forvent å høre Axel på radio. For han forventer ikke applaus. Han deler gjerne, for de som vil lytte. Ikke misforstå, Axel er generelt sett en fin fyr. Det mest vesentlige å være oppmerksom på er at han ikke lager musikk for deg og meg. Han lager den for seg selv.

Publisert: 29.12.14

Kommentarer