Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Evy Ellingvåg – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Evy Ellingvåg

Evy Ellingvåg

I Kragerøs skjærgård ligger Skåtøy hvor det befinner seg 280 fastboende. Blant dem er Evy Ellingvåg, ei ressursfull kvinne som har dedikert hele sitt liv for andres velvære.

Evy er opprinnelig ei Florøjente. Der tilbragte hun sine første år før familien flyttet mye rundt. De var innom både Eide i Møre og Romsdal, Asker og til slutt Gjøvik frem til hun var ni år gammel. Det var på grunn av hennes lillebrors pustevansker at familien stadig var på flyttefot. De ble rådet til å flytte til tørrere klima, noe som endte opp med at familien ble nyetablerte totninger.Hun husker fortsatt hvordan det var en tanke utfordrende i starten av oppveksten på Gjøvik. Hun fikk noen kommentarer på dialekta som skilte seg betydelig fra totning. Overgangen til den nye dialekta kom relativt fort.Ungdomstiden var preget av forskjellige aktiviteter som håndball, friidrett og turn. I tillegg spiret det ei skuespiller i henne, teater og revyer var ofte noe hun engasjerte seg i.

Jeg drev faktisk med eliteturn. Det var alltid noe sport eller teaterspill som foregikk.

 

Fikk et nært forhold til mennesker med spesielle behov

Moren hennes begynte etterhvert å jobbe med psykisk utviklingshemmede menn på Gaukom. Dette var voksne menn som trengte hjelp for å komme seg gjennom hverdagen.

På den tiden var det annerledes. Det var for eksempel helt vanlig at disse gutta ble med hjem til oss. Noen av de feiret blant annet jul hos oss og ble med oss på ferieturer.

Det nære forholdet hun fikk til mennesker med spesielle behov ble noe som fikk stor betydning for hennes valg videre i livet. Rettferdighetsgenet hennes ble helt klart styrka etter møtet med disse gutta.

Gymnastiden inneholdt mye tid til musikk og teater, hvor miljøet for den slags var ganske så solid. Allerede da var hun praktikant på Dagsenteret på Gjøvik og assistent for en skoleklasse med utviklingshemmede elever. Som 19-åring flyttet hun videre til Oslo, hvor hun i hovedsak fulgte sin store drøm om å bli skuespiller. På kveldene jobbet hun på Nationalteateret.

Etter et par års møte med Nationalteateret og virkeligheten av teaterverden, fant jeg ut av at jeg ikke var villig til å ofre så mye som skulle til for å kunne stå på scena.

 

– Hadde ingen behov for rus, men fikk miljøet tett på kroppen

Dermed la hun skuespillerdrømmen på hylla og søkte på Vernepleierhøyskolen i Oslo, hvor hun tilbragte skolegangen sin de neste tre årene.

Jeg bodde med tre andre jenter i en stor, flott og fin leilighet på Schweigaards gate. Der ble det mye fest og tull og morro, men jeg fikk også en veldig nærhet til rusmiljøet i Oslo. Antageligvis på grunn av min den gang da punkete stil. Selv har jeg aldri drevet med rus, det hadde jeg ingen behov for. Men rusmiljøet fikk jeg tett på kroppen, jeg husker folk ofte sov rusen av seg i gangene.

Prakistiden på vernepleierskolen preget valgene videre. Hun hadde praksis på Ila fengsel ved avdeling for gråsoneklientell, som det het på den tiden.

På denne avdelinga havnet fangene som verken fengselet eller psykiatrien ville ha noe å gjøre med. De var rett og slett for heavy. Dette var drapsmenn som hadde utført de mest uforståelige grove drapene hvor psykisk sykdom stod bak.

Jeg spør henne hvordan hun klarte å jobbe så nære disse menneskene med tanke på at hun var klar over hva slags ugjerninger de hadde gjort.

Det handlet om å møte de som mennesker. Praktikantet gikk ut på å undersøke hva som kunne bli gjort av sosialt arbeid inne på avdelingen som kunne virke fremmende for de innsatte. Det var forøvrig også en helt annen kultur på den tiden, også inne i fengselet. Vi praktikanter gikk i sivilt, vi hadde ingen fengselsuniform. Vi gikk rundt med universalt nøkkelknipe som kunne låse opp hvilken som helst dør der inne. Vi satt faktisk inne på cella og prata med fangene og vi var de eneste på avdelingen som ikke hadde trygghetsalarm.

 

Praksisen ble stoppet av Ila-drapet

I siste del av praksisen skjedde det noe svært dramatisk som forandret situasjonen i fengselet betraktelig. Det velkjente Ila-drapet fant sted. En fange fra avdelingen kjent som «Annekset» var ute på framstilling med ei kvinnelig bekjent, hvor de tilbragte tiden på kino. På vei hjem drepte fangen kvinnen. Drapet ble en enorm sak i mediene.

Da gikk fengselsdørene igjen for oss, det ble ikke lenger tilgang til avdelingen. Samtidig som drapet skjedde drev Fengselslovutvalget med en revidering av fengselsloven fra 1950, de skulle komme opp med en ny lov. På grunn av drapet og all oppmerksomheten det fikk i mediene ble både revideringen og vårt prosjekt stoppet. Heftige fengselsvilkår ble innført og alle fanger ble rammet av det denne ene fangen hadde gjort. Det føltes ikke riktig.

Evy og de andre praktikantene skrev dermed sin hovedoppgave om medienes makt i fengselslovene.

Etter Evy fullførte studiene i Oslo fikk hun kapret seg plass på det nye rehabiliteringskollektivet til Barnevernet i Vennesla i Vest-Agder.

Jeg var såpass ung at ungdommen trodde jeg var en av elevene der. «Er de folka her greie eller?» fikk jeg spørsmål om. «Jaja, de er dritkule!», svarte jeg da.

 

Møtte sitt livs kjærlighet på jobb

På kollektivet møtte hun mannen i sitt liv, Tormod. Selv om kjærligheten visstnok ikke blomstret ved første øyeblikk.

Vi var bestevenner mesteparten av de fem årene vi jobbet der. Hvis jeg hadde trøbbel med min kjæreste, da sladret jeg til han. Og omvendt. Så etter noen år ble vi vel egentlig bare plutselig kjærester. Samtidig kom Tale, vår første datter.

Etterhvert ble kollektivet i Vennesla avviklet. Fylkeskommunen ville at de skulle ta inn ungdom med psykiske lidelser, men ikke de med rusproblemer. Det ville de ikke være med på.

Dermed flyttet paret til Ekeberg i Oslo med sin unge datter, høygravid med nummer to, denne gangen en gutt som fikk navnet Brage. Evy og Tormod drev da Tyrili Familietun hvor de jobbet med mennesker som trengte rehabilitering under svangerskap.

 

Tilfeldigheter ledet veien til Skåtøy

Så fikk Evy og Tormod etterhvert tilbud om å overta driften av et kollektiv på Skåtøy, en øy i skjærgården i Kragerø. De kjente godt til kollektivet fra før av, for der hadde de tidligere stått for veiledning da det først ble etablert.

Det startet som et spøkefullt tema rundt lunsjbordet, men etter noen raske kalkulasjoner ble tilbudet mer realistisk.

Tale skulle begynne på barneskolen. På Skåtøy var det 40 elever, mens i Oslo var det 700 elever. På Skåtøy var redningsvest det viktigste å ha med seg på tur, i Oslo var det mer refleksvest og den slags. Vi bestemte vi oss for å slå til og flyttet i ’99.

 

– Noen dro, og kom aldri tilbake. Slik lærte barna om død.

De bodde på kollektivet sammen med rusmisbrukere. Barna deres, i likhet med henne selv, vokste opp med rusmisbrukere, noe de lærte mye av. Det var alltid noen som hadde tid til å gi barna oppmerksomhet, spesielt gjevt var det nok for sønnen Brage som alltids hadde energi til overs.

Barna lærte mye av å bo der med disse menneskene, både på godt og vondt.

Det er klart barna ble knyttet til folka som var der. De var tross alt fantastiske mennesker da de var rusfrie. Men barna lærte også om de mørke sidene ved livet. Noen ganger hadde enkelte dratt over til fastlandet for å ruse seg, og noen ganger kom de aldri tilbake. Slik lærte de om død.

På tampen av driften merket Evy at all jobbingen tærte på kreftene. Hun var overarbeida og ble etterhvert sykemeldt.

Jeg gikk for første gang på den berømte veggen. Jeg fikk vonde fysiske utslag som var ganske tøft. Det ble en stor tomhet å være sykemeldt, da holdt det å være mamma.

I 2004 ble kollektivet på Skåtøy avviklet. Bakgrunnen for avviklingen var rett og slett fordi overgangen fra en øy i skjærgården til å møte bylivet på fastlandet ble for vanskelig for rusmisbrukerne.

 

Mista hukommelsen og språket

Familien Ellingvåg var blitt godt etablert på Skåtøy og kjøpte seg et hus helt ytterst på øya. I dag bor hun der med sin mann Tormod og sine tre barn Tale, Brage og Tuva, samt den høyt elskede bikkja My.

Hun engasjerte seg svært mye i lokalsamfunnet på øya. Blant annet teatergruppe, FAU, Velet og skolekampen med kommunen for å beholde den kommunale skolen der ute i 2005. Det er nok ikke en eneste sjel blant de rundt 280 fastboende på Skåtøy som ikke kjenner til folkekjære Evy.

Hun begynte etterhvert å jobbe i kommunale omsorgsboliger i Kragerø by. Dermed ble det igjen veldig mye arbeid og nok en gang gikk hun på veggen.

Denne gangen var det mye større fysiske utslag. Jeg mista også hukommelsen og språket. Jeg klarte ikke lenger lage hele setninger og ord forsvant. Hele kroppen verket, det var rimelig mørkt i hodet en stund.

Heldigvis kom både hukommelsen og språket tilbake med tiden.

 

Stiftet Foreningen av tolvte januar

I 2011 kom vendepunktet som fikk stor betydning for Evy videre i livet til dags dato.

Tolvte januar ble russiske Maria Amelie ble arrestert på grunnlag av sin såkalt papirløse situasjon og ble dermed deportert til hjemlandet etter å ha bodd i flere år i Norge, hvor hun også har tatt mastergrad.

Jeg var en av de som ikke la merke til at dette kunne skje. Jeg tenkte det var noe feil i systemet, noe som ville bli ryddet opp i.

Men det tok ikke lang tid før forstod hun at dette faktisk var systemets fortjeneste.

Vi var flere som fant hverandre på nett gjennom denne saken. Vi så det samme, stod for det samme og mente det samme. Vi lagde vårt eget nettverk.

Evy og flere andre fra nettverket stiftet dermed Foreningen av tolvte januar året etter, hvor hun nå er operasjonsleder. Det innebærer litt av alt, først og fremst er det hun som tar imot henvendelser. Hun holder kontakten mellom samarbeidspartnere og de papirløse.

De oppdaget flere saker i forbindelse med papirløse mennesker. Blant dem var kosovoalbanske Dritan Kreshpaj. Han har Downs syndrom og nyresvikt, er døv, mangler språk og trenger tilsyn døgnet rundt. Staten ville sende han hjem til Albania hvor hans medisinske behov ikke ville blitt tilfredsstilt. Foreningen satte i gang en pengeinnsamling som betalte for spesialutredning som konkluderte med at han var såpass syk til å ha rett til opphold på humanitært grunnlag.

En annen sak var den iranske 19-åringen Rahim Rostami. Han ble tvangsutsendt til hjemlandet for å sone 100 døgn i det beryktede Evinfengselet som er kjent for torturmetoder.

Evy mener altfor mange blir sendt tilbake til land hvor tortur og forfølgelse er dagligdags kost.

Hun kjemper i dag for papirløses rettigheter og jobber dagen lang hjemmefra på Skåtøy for en bedre hverdag for alle.

 

Publisert: 24.09.13

Kommentarer