Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Jo Anders Johnsen – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Jo Anders Johnsen

Jo Anders Johnsen

I et splitter nytt musikkstudio under oppussing på Grünerløkka i Oslo møter jeg rapper, tekstforfatter og musikkprodusent Jo Anders Johnsen. De fleste kjenner han under artistnavnet Svartepetter.

Jo ble født på Lørenskog, men familien kommer fra Drøbak, hvor han har vokst opp med gifte foreldre og fem eldre søsken. Han opplevde en trygg barndom med mange gode minner.

Omgivelsene var ganske koselige, vi bodde litt utenfor byen. Jeg husker godt vannkriger, løping i skogen og bading i Oslofjorden. Sunn, frisk og fin barndom vil nå jeg si. Egentlig ganske typisk norsk, samtidig som jeg hadde fem eldre halvsøstre. To på min fars side og tre på min mors side, hvorav to var koreanske adopterte. Kanskje ikke en normal norsk kjernefamilie, men heller litt multikulturell. Pappa var forøvrig nordlending og mor var trønder.

Da han var yngre var han en tanke rastløs. Han hadde stadig nye forskjellige interesser som skulle testes ut. Sportslige aktiviteter var kanskje det mest attraktive på den tiden, men det var interessen for musikk og tekstskriving som til slutt slo an.

Jeg var vel en typisk norsk drittunge som skulle prøve alt, så jeg gjorde vel litt av hvert. Alt fra fotball og tennis til kampsport, men det var egentlig ingenting som festet seg ordentlig på meg. Musikk er det eneste som har holdt seg – og det å skrive tekster. Det startet vel på ungdomsskolen en gang. Første gangen jeg skrev til en hiphop instrumental var da jeg kjøpte en singel kalt «Throw your set in the air», av rapgruppa Cypress Hill, hvor det fulgte med en instrumentalversjon av sangen. Da tenkte jeg at denne skulle jeg bruke til noe.

På den tiden eksisterte det ikke noe hiphop-miljø i Drøbak. Jo flyttet til Oslo da han var rundt 20 år. Der var miljøet en tanke mer utbredt og han ble boende der i seks år, før han deretter flyttet tilbake til hjembyen for fire år siden.

Det var ingen andre i Drøbak akkurat da som holdt på med det. Det var ingen jeg kopierte da jeg begynte med det. Det var min egen lille idé. Etterhvert flyttet jeg til Oslo. Jeg kjente ingen med en gang, så det tok en stund før jeg etablerte meg i miljøet. På den tiden var det ingen som kasta beats til en ukjent dude og jeg hadde heller ingen steder å spille inn, så jeg ville lære meg alt selv. Dermed lærte jeg meg å lage beats, lærte meg å spille inn og lærte meg å skru litt lyd. Så bygde det seg bare på derfra. Jeg ble etterhvert ganske selvsupplert og klarte å levere full pakke på egenhånd.

 

Svartepetter

I dag er situasjonen derimot blitt totalt annerledes. Jo har under artistnavnet Svartepetter gradvis bygget seg opp et nokså velkjent og respektabelt resumé innen norsk hiphop i løpet av årene.

Nå er det jo snudd helt på hodet. Jeg får tilsendt beats fra alle kanter av landet, folk har lyst til at jeg skal gjøre noe på deres verk. Jeg har mitt eget studio hvor jeg selv kan spille inn og kjenner folk som er dyktigere enn meg selv til å lage beats, så det med beats ble på en måte tilsidesatt og heller jobbe litt mer heavy på tekstsiden.

Selv om musikk er noe han kunne tenke seg å leve av på fulltid, har det vært en krevende prosess å komme seg dit han er nå. Enda er han ikke helt i mål og deltidsjobber ved siden av musikken har vært nødvendig.

Selv opp til nå har jeg ikke jobbet hundre prosent med musikken. Vi har skjønt ganske tidlig at det lønner seg å ha deltidsjobber for å kunne leve greit av dette her foreløpig. Deltidsjobben min nå er å jobbe med grip på film, så jeg styrer kameraer på dollyer, skinner og kraner. Det er liksom det jeg trenger for å ha safe inntekt hele veien og ha overskudd til å dra på ferier, kjøpe fine ting og dra på restauranter en gang i blant her og der.

 

Mistet studio til flere hundre tusen

I fjor investerte han i sitt eget musikkstudio i Oslo, som den gang het Cracklab. Etter mye hardt arbeid over en lengre periode stod studioet klart til bruk. Ordet om byens desidert feteste studio ble fort spredd rundt i tigerstadens gater. Endelig hadde han et skikkelig sted å spille inn musikken sin og andres på. Men lykken varte dessverre ikke lenge.

Vi bygde opp et studio nedi Darresgate som vi la flere hundre tusen i. Men vi fikk bare drive i et drøyt halvt år før vi måtte ut, for der skulle de lage leiligheter i bygget. Det var den berømte lille skriften i kontrakten vi ikke hadde fått med oss. Så da ble vi pælma ut etter åtte måneder med oppussing og jækla mange vennetjenester for at det skulle se perfect ut og fungere optimalt.

Jo ga seg likevel ikke av den grunn. I dag er han i full sving med oppussing av et nytt studio på Grünerløkka i Oslo. Cracklab har nå endret navn til DAT Music.

Det var ganske kjipt å ende opp på null igjen, men nå begynner det å komme seg. Det tikker inn såpass mye penger fra Spotify og iTunes jevnlig nå at det utgjør en god prosent av det vanlige folk jobber for i lønn. Så når man nå kan vie en såpass stor del av arbeidstiden din til noe du liker så er jo målet ganske innen rekkevidde.

 

Mer forfatter enn låtskriver

Normalt jobber han med hiphop for sin egen del, men det er likevel sider ved artisten mange kanskje ikke vet om. Tekstskriving er hans store lidenskap, uavhengig av sjanger. Han skriver nemlig også tekster for andre artister innenfor forskjellige sjangere, både på engelsk og norsk.

Jeg har aldri sett på meg selv som en sanger, jeg tror jeg hadde blitt kjeppjaga ut fra en Idol-audition ganske fort for å si det sånn. Det var bare det som traff meg der og da, det at jeg kjøpte den hiphop-singelen. Men det er ikke sånn at jeg kun jobber med hip hop, det er bare sjangeren jeg bruker når jeg selv fremfører som artist.

Akkurat nå har jeg et lite sidesprang, et slags sideprosjekt i form av en slags visesang. Da er det ikke under Svartepetternavnet i det hele tatt. Jeg vil bruke tekst for det det er verdt, for jeg liker å skrive, det er min store lidenskap. Det gjenspeiler seg i både rappen og visesangen som jeg driver med nå. Hver låt for meg blir på en måte som en novelle. Om jeg skriver en skrekknovelle, så betyr ikke det at jeg bare skriver skrekknoveller, jeg kan like så gjerne skrive et kåseri dagen etter eller skrive et hjertefølt politisk budskap en annen dag, alt fra underholdning til følelser rundt forskjellige temaer.

Jo legger ikke skjul på at det er de mer sentimentale temaene som frister mest.

Det faller meg lettest inn å skrive litt mer dype, meningsfylte tekster. Litt triste melodier har en slags tiltrekningskraft for meg. Det gjenspeiler meg ikke som person, men det kan fungere som en slags terapi.

 

En hyggelig skurk

Noe mange forundrer seg over er artistnavnet hans. Jo heter da ikke Petter. Hva ligger egentlig bak beslutningen av å kalle seg selv for Svartepetter?

Det er egentlig litt humoristisk rundt donaldfiguren. Han er skurk, men han er jo donaldskurk, hvor skurk kan man bli liksom. Han er en slags hyggelig skurk, han er ikke en av B-gjengen, ikke noe gjengfenomen, han er en enkeltstående skurk som blir tatt på fersken hver gang han prøver å gjøre noe gærent, men han er med i donaldbladet igjen neste uke.

Videre får han spørsmål om det reflekterer hvordan han selv er.

Ja, jeg føler egentlig det. Jeg har sagt det i tekstene mine, jeg er ingen morder eller voldtektsmann, jeg er heller en glad tegneserieskurk, det er helt greit det.

 

– Pappa lurte på om han var et dårlig forbilde

Jo har aldri vært noen hardbarka kriminell type. Men noen tvilsomme miljøer har han havnet i opp igjennom årene, og han har gjort sine sprell han også.

Jeg har vel kommet fra et miljø som er ganske påkjent i alle bauer og kanter, uten å utdype det for mye. Både i Oslo og egentlig overalt hvor jeg har bevegd meg så har jeg endt opp med å være litt sånn i gråsonen med folk jeg ble kjent med.

For selv om man kommer fra en god oppvekst betyr ikke det nødvendigvis at man havner i et godt miljø. Han husker godt en samtale han hadde med faren sin for en stund tilbake.

Pappa lurte på om han var et dårlig forbilde med tanke på at jeg havnet i de tingene jeg har gjort, men da måtte jeg bare riste på hodet. Jeg er såpass voksen og stor nå, og den mengden av tid jeg brukte med familien, en halvtime rundt middagsbordet er ingenting i forhold til den tiden jeg brukte med mine venner på skole, etter skole, på kveldstid, i helger og på fester. På ett eller annet tidspunkt i livet så blir liksom ikke hytteturer med familien like attraktivt lenger. Er du med en gjeng som spiller fotball så er det kanskje det som farger hverdagen din, og er du med en gjeng som ofte løper rundt på natta og finner på sprell, så blir jo det en helt egen greie.

 

Trives som pappa

Etterhvert som samtalen utvikler seg kommer vi inn på tema om fremtiden. Jo får lov til å drømme seg vekk til en virkelighet som han mildt sagt ikke har noen problemer med å beskrive. Forhåpentligvis er den ikke umulig heller.

Da håper jeg det tikker inn så mye penger fra fullførte prosjekter som ligger ute på digitale medier at jeg bare kan sitte på rumpa og gjøre det jeg liker og fokusere hundre prosent på akkurat det jeg har lyst til å gjøre. For meg så er det tekst. Jeg liker tanken av å være multikunstner. Jeg kan tenke meg å leve av musikk, men også gi ut bøker, skrive filmmanus og alt som har med tekst å gjøre. Om det ikke er et hardspikka mål, så er det helt klart en drøm. Det er det jeg strekker meg etter.

I tillegg til musiker, skribent og kameraoperatør er han også pappa.

Sønnen min ble født for seks år siden. Jeg trives bedre og bedre som pappa. Jeg hadde aldri sett for meg hvor kos det skulle være med spedbarn og det er ingenting i verden som kan forberede deg på farsrollen egentlig. Det er mye hardt arbeid og det krever mye av et menneske uansett hva slags glansbilde du ser for deg på forhånd. Det er ingen dans på roser. Du kan ikke tenke slik at du skal ut i helgene og at mormor skal passe på ungen. Det er veldig gøy nå som ungen er blitt så stor at du kan prate med han, dele litt visdom og ta han med på fisketur. Farsrollen vokser veldig på meg nå som han begynner å bli større.

 

Skildrer skolemassakre

Under navnet Svartepetter har Jo gitt ut mange fengende låter. Blant dem er det to stykker som har fått ekstremt mye oppmerksomhet, både for budskap, tekst og melodi. Han hadde nemlig sett den kontroversielle filmskaperen Michael Moores prisvinnende dokumentar «Bowling for Columbine» som handler om skolemassakre og hva som leder opp til at unge mennesker velger å ta det drastiske steget. Like etter fikk han høre om en slik hendelse i Finland. Det inspirerte han til å lage to svært sterke låter som fikk samme navn som dokumentaren.

Bakgrunnen for alle disse massakersakene har vært mennesker som har blitt utsatt for mobbing, som har blitt holdt utenfor og ikke passet inn i forskjellige grader. Til syvende og sist så har det endt med at de har tatt til ekstreme tiltak og drepe uskyldige og skyldige om hverandre på en måte. Som tekstforfatter leter jeg etter ytterpunkter i alle slags hendelser, enten det er humoristiske eller ekstreme hendelser. Det å ta tak i det og hva som fører til det blir for meg en naturlig ting å gjøre.

For å klare å uttrykke det jeg ville med låta måtte jeg faktisk dele den opp i to deler. I den første delen bygger jeg opp sympati for gjerningsmannen fra hans synspunkt, mens i andre delen går det rett på selve massakren hvor gjerningsmannen tar det drastiske skrittet og dreper alle sammen. Målet mitt var å vekke endel tanker i folk, for det har ingenting å si om det er ditt barn som mobber noen eller er et mobbeoffer selv, om barnet ditt vet om noen som blir mobbet og så videre. I min historie blir jo både læreren, mobberne og de som ikke mobbet drept, i tillegg til at han til slutt skyter seg selv. Det er noe av det jeg vil frem til, at uavhengig om ditt barn blir mobbet eller ikke, så går det ut over alle.

Responsen på låtene ble, og er fortsatt, enorm.

Jeg har fått veldig mye tilbakemeldinger på akkurat de låtene. Skremmende mange mails fra folk som har kjent seg igjen i alt av tekstene, bortsett fra delen hvor gjerningsmannen tok det drastiske steget. Om jeg får slike private meldinger liker jeg å slå av en prat med dem om jeg har tid til det.

 

– Rart at de som er ute i krig blir sett på som helter

Jo synes det er viktig å være åpen i sinnet når det gjelder sine grunnleggende verdier.

For meg som tekstforfatter er det viktig å leve meg inn i andres holdninger og tanker. Jeg synes det er viktig å ha toleranse, aksept og respekt for andre folks kulturer. Jeg selv er ganske kynisk, hvis det er riktig ord å bruke, på hvordan jeg ser på livet. Jeg er for eksempel ikke religiøs selv, men jeg har stor aksept for at andre mennesker tror på det de selv vil og så lenge det har noe bra for seg så er det greit.

I dag er han aktuell med blant annet låta “Grenseløs” som er laget i samarbeid med skuespiller Mikkel Gaup. Jo rapper og Gaup joiker. Sammen har de laget en fantastisk låt. Kombinasjonen av rap og joik har tidligere også blitt gjort av rapgruppa Gatas Parlament og det samiske bandet Rolffa.

Til slutt har han en ting på hjertet han gjerne vil dele nå som muligheten byr seg.

Noe jeg synes er litt rart er hvordan de som er ute i krig blir sett på som helter, mens hippie er et skjellsord. Om du sitter og sier at du håper alle kan leve i fred og kjærlighet på jord så er du naiv og dum, mens hvis du har gjort noe i krig for landet ditt så får du medaljer og hederspriser. Det virker litt baklengs alt sammen.

Jeg er litt hippie, tror jeg.

 

Jeg anbefaler alle opplevelsen av å høre disse to sterke låtene fra Svartepetter som er nevnt i intervjuet.

Publisert: 21.10.13

Kommentarer