Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Jonathan Castro – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Jonathan Castro

Jonathan Castro

Noen utgjør en forskjell ved å si noen få positive ord et slitent skinn, tilbyr ubetinget en skulder å gråte på og setter alle andres velvære fremfor seg selv. Andre tør å ta et ordentlig tak i nakken på de som trenger det, strengt, men samtidig med en samlende tilhørighetseffekt. Vi kjenner alle noen som innehar minst én av disse ferdighetene. Så har vi Jonathan Castro som klarer alt dette på egenhånd, samt mye, mye mer.

 

Det er en helt vanlig dag på jobben for Jonathan. Han sitter på kontoret sitt hos Antirasistisk Senters ungdomsavdeling Agenda X på Storgata i Oslo sentrum mens det rigges opp Playstation og musikkanlegg i fritidsområdet. Dit kommer mange ungdommer ukentlig for å snakke sammen, dele minner, spille dataspill eller jamme litt hip hop. Han er aktivitetsansvarlig for disse sammenkomstene. Men det er bare en av hans mange jobber. Han jobber iherdig for at vanskeligstilte ungdommer skal ha samlesteder hvor de kan utvikle sine ferdigheter og danne vennskap med likesinnede. Engasjementet brenner i Jonathan, så mye at han tenner en gnist videre til mange andre rundt seg.

Jonathan ble født for tredve år siden i et hektisk og ustabilt Chile. Han kom til Norge da han var fem år gammel sammen med sine foreldre og to brødre, yngre Felipe og eldre Andres.

Vi bodde først i en bolig ved den amerikanske ambassaden, men flyttet til Haugenstua etter kort tid. Sommeren 1990, det husker jeg som om det var igår. Haugenstua er et nabolag i Stovner i Groruddalen og der har jeg vokst opp og bodd siden, på litt forskjellige steder. Foreldrene mine jobbet dag og natt for å forsørge oss barna.

 

Måtte bestemme seg da han så et veiskille

Groruddalen i Oslo er et sted sterkt preget av urban drabantkultur. Til tider kan det være tøft å menge seg med flokken, det er ikke bare bare å være groruddøl. For ungdommene er det som regel hiphop og gatekunst som gjelder. Bydelen strekker seg over blant annet Bjerke, Alna, Romsås og Stovner.

Ting begynte å forandre seg for meg da jeg kom i ungdomsalderen, rundt tretten-fjorten år. Før var alt bare en slags «uskyldig lek», men så begynte vi å se de forskjellige miljøene. Jeg var kjent med noen gærninger som jeg gjorde litt pøbelstreker med, men det var de eldre gutta som regjerte. Alt fra utlendinger i Mercedez til Bandidos på motorsykler. Jeg så et skille hvor folk måtte velge sine veier. Rundt den tiden fikk jeg øynene opp for musikk. Jeg var vant med at faren min gikk rundt og sang for harde livet på morgenene.

Jeg så flere av mine venner og bekjente begynte å vanke i dårlige miljøer, mange som skeia ut. Noen har klart å skikke opp livet sitt idag, noen er fortsatt der, mens andre er ikke her lenger. Jeg reflekterte veldig på det da jeg ble eldre. Jeg kunne ikke huske en eneste person som var der for de. Noen som kunne så noen frø, få de til å bryte baner og velge bedre veier.

 

Familie og musikk viktigst

Som attenåring hadde Jonathan allerede skrevet masse tekster til hiphop-musikk. Det han manglet var et studio hvor han kunne spille inn selve musikken.

En kompis tok meg med til et sted hvor man kunne betale et par hundre kroner og spille inn låta si. Den opplevelsen var nok grunnleggende for min musikalske produktivitet videre. Jeg fikk mersmak.

Intervjuet avbrytes flere ganger da Jonathan får telefoner fra ungdommer. Men det er helt greit, for de trenger han, og han tar alle telefonene uten å nøle. Et lite hei, et par støttende ord og et varmt farvel.

Familie har alltid vært og kommer alltid til å være førsteplassen på prioriteringslista. Både sin egen og sin utvidede familie. En av hans nærmeste er lillebror og bestekompis Felipe.

Jeg og lillebroren min var veldig nære under oppveksten. Vi gikk i barnehage sammen, delte rom, spilte Street Fighter, hadde køyeseng og hele greia. Vi var gode venner frem til midten av fjortissperioden. Vi kom i forskjellige vennegjenger. En venn jeg hadde som jeg ble uvenn med ble venn med lillebroren min og da ble det en greie mellom oss. Vi bodde jo under samme tak og snakket sammen, men det var en kald stemning. Vi krangla og slåss, søskengreier. Men vi drev begge med musikk og det var etterhvert det som førte oss sammen igjen.

 

Klesskap ble til hjemmestudio

Den musikalske spiren grodde i begge brødrene og sammen med et par kompiser dannet de gruppa Breaknecks, som idag er velkjent i det norske hiphop-miljøet. Samtidig utdannet Jonathan seg til maler og tok svennebrev i faget. Han rydda ut av klesskapet sitt og tok med isolasjonsruller fra malerjobben, plasserte inn en mikrofon og en lampe. Slik ble det første hjemmestudioet til. Der lagde de låtene som de senere ble svært annerkjent for. De var ærlige, tøffe, frekke, personlige og reflekterte. Alt som skulle til for et voksende publikums interesse. Han slutta i malerjobben, men sjefen gav han likevel grønt lys og ønsket han lykke til med musikken. Breaknecks vokste seg større. Fra studio til studio, flere låter og konserter.

 

Brorens død tente livsgnisten

Året 2010 ble et vendepunkt for Jonathan. Et mørkt kapittel i livet hans fant sted, noe som har preget han på både godt og vondt.

Storebroren min var en kjent figur på Romsås i Groruddalen. Det gav meg et slags fripass i lokalmiljøet. Jeg husker en gang jeg var yngre, på t-banen, hvor en eldre gjeng kom på. Jeg satt musestille, for de ville man ikke kødde med. Så plutselig ropte de «Ey, du! Du med capsen! Er du broren til Andres? Ååløøø da!», så da var alt greit. Han var en veldig talentfull grafittiartist, blant de top notch writers i Oslo. Men han vanket i dårlige miljøer. Til slutt døde han under tragiske omstendigheter. Det var vel egentlig lagt opp til det hele veien. Det var hardt. Jeg føler en del av meg døde med han, det var noe som manglet etter det. Men da kom også gnisten. Jeg bestemte meg for å gjøre det meste ut av livet mitt.

 

Break Records

For å hindre at flere skjebner ender opp i tragedie satset han alt for å forbedre miljøet i Groruddalen. Dette ble starten på en bedre hverdag for mange ungdommer.

Etter dødsfallet til broren min tok jeg meg selv mer alvorlig. Jeg tok til meg mine kunnskaper, erfaringer og lederevner. Det gikk opp for meg at jeg hadde vært gjennom mye, at jeg hadde vært i skoene til de fleste vanskeligstilte ungdommene og at jeg hadde evnen til å gjøre en forskjell.

Jeg startet Break Records, mitt eget plateselskap. Vi skulle pushe vår egen musikk, koordinere prosjekter og prøve å leve av det. Jeg startet også en workshop, et hiphop-prosjekt for ungdommer. Vi lagde brosjyrer og det ble et femdagers prosjekt hvor vi skrev og spilte inn låter og skulle ha ferdigstilte promoteringsplaner for låtene i slutten av prosjektet. Etter det følte jeg en sterk kontakt til ungdom. En av de ungdommene fra prosjektet er ved min side den dag i dag og hjelper meg med flere prosjekter. Han heter Samir Madad og betyr veldig mye for meg. Det å vise ungdommer at de settes pris på og at de har verdi i seg selv utgjør en forskjell.

 

Startet etterskoletilbud – fikk ungdommer vekk fra gata

Samtidig ble flere fritidsklubber lagt ned grunnet manglende midler, selv om penger ble punga ut til andre kommunale prosjekter. Jonathan følte at ungdommen ble nedprioritert og bestemte seg for å kjempe for saker til ungdommens fordel.

Jeg prøvde å snakke med bydelen om å få et lokale selv, starte et musikkstudio for ungdommer og jobbe fast. Jeg sa at jeg til og med gjerne kunne gjøre det frivillig. Men det gikk ikke. Så jeg fortsatte å jobbe og kjøre løpet mitt med flere workshops og kurs. Jeg dro til Rommen Scene med forespørsel om å leie lokalet for et ungdomsarrangement, og vi ble til slutt enige om at jeg kunne få jobbe fast i studioet der. Det vil jeg takke Rachael Brand og tidligere bydelssjef Anne Berit Haavind for. Jeg gikk bestemt inn for at da skulle jeg ikke være der i kun én uke og forsvinne, jeg ville ha et langsiktig prosjekt. For det er det ungdommen trenger. De trenger noen som er der, en veileder, en storebror og en venn. En som har vært der de er. Da startet prosjektet Hip Hop 101 Rommen. Det er det mest brukte tilbudet i historien, det kan jeg si med hånda på hjertet. Det har vært pågang der fra dag én og mange fete ungdommer kommer dit fast. Jeg har fulgt de siden de var i stemmeskifte til de fikk skjegg i trynet. Utrolig kule, engasjerte ungdommer.

Siden høsten 2011 har han holdt prosjektet i live hver onsdag. Ungdommer kommer for å utforske sitt potensiale og finner en sterk tilhørighet de ellers ikke ville hatt, hadde det ikke vært for Jonathan. Tilbudet er blitt utvidet til Romsåsklubben og Ammerudklubben.

Jeg er veldig glad for at ungdommene velger å tilbringe tiden på musikk og workshops fremfor gjengmiljøer og kriminalitet. Hjemstedet mitt er noe jeg føler jeg har mye å gi tilbake til. Å veilede unge rappere, løfte de opp litt, er utrolig gøy. De kommer stadig med nye låter og det inspirerer dem til å bli bedre. Og det gir meg veldig mye også.

 

Don Martins høyre hånd

Å være mentor og ledsager for en stor gruppe ungdommer har likevel sin pris. Og det ligger i Jonathans natur å sette andres behov fremfor seg selv. På et punkt var han veldig nære å legge sin egen rapkarriere på hylla. Den hadde han lenge lagt til side for å hjelpe ungdommen. Da dukket Don Martin opp og satte et sterkt skinnende lys i enden av tunnellen.

Det var en indre konflikt som jeg slet med en stund. Men så ringte Martin meg. Han fortalte at han ville ha meg som sin høyre hånd. Det var utrolig stort. Han er den rapperen som har gjort betraktelig mye for hele hiphop-kulturen i Norge med all sin erfaring. Han betyr også mye for meg. Det drepte hele konflikten i hodet mitt. Han løfta meg som person og min karriere til nye høyder. Å være en del av det han gjør er fantastisk. Han er blitt vår storebror og er en del av vår extended family.

Jonathan er også manager for Felipe. For to år siden slapp Felipe sin første plate kalt «D.U.R.E.» under artistnavnet Fela. Platenavnet er dedikert til deres storebror, for det var nemlig writernavnet hans. Det samme året fikk Jonathan ansvaret for alle ungdomsarrangementer på Rommen Scene. Evnene til å samle og lede var altså godt lagt merke til. Ifjor ble han som sagt i tillegg selveste Don Martin fra Gatas Parlament sin høyre hånd. Jonathans engasjement har gjort han til en svært dyktig og ressursfull mann. Og det smitter over på deltagerne på Hip Hop 101 Rommen. Flere av de topper plasseringene på Ungdommens Kulturmønstring (UKM) og andre talentkonkurranser. Førstepriser på både 10.000 kroner her og 15.000 kroner der.

 

– Det handler ikke om å være best, men å bli bedre

Som en mester innenfor engasjement og pågangsmot har Jonathan klare retningslinjer med mye erfaring i ryggen.

For å utnytte sitt engasjement til det fulleste må man vite hva man kan. Fortsett å gjøre det som interesserer deg og bygg videre på det. Vit at det har en verdi både for deg og for andre. Er du glad i å fiske, ta noen med på fisketur. Engasjer deg i saker du brenner for, jo flere jo bedre, det er ingenting som stopper deg. Åpne en ny dør som leder til noe annet. Hopp ut i isbadet. Jeg hadde erfaring og jeg hadde kunnskap og jeg ville dele det videre. Jeg er ikke den beste rapper’n, jeg er ikke den beste studiotekniker’n, men jeg kan the basics. Hip Hop 101 Rommen er the basics. Og fra det kan vi bygge videre sammen. Det handler ikke om å være best, men å bli bedre. Det er 101.

Livet hans er ingen solskinnshistorie. Han har kommet seg over mange mørke, skylagte regnstormer. Men det er tross alt etter uværet at fuglene synger og sola skinner sterkest på de som fortjener det. Han gikk fra negativt til positivt og nå er alt fint.

Mange ungdommer er glad for at Jonathan finnes. Det burde vi også være. Vi burde alle holde øynene åpne og følge spent med på hva som skjer videre. Ungdommer trenger noen som kan veilede i vanskelige og utfordrende tider. Noen som kan hjelpe. Men aller mest trenger de en storebror. Han er en hverdagshelt uten like.

Én ting er klinkende klart. Groruddalen er et godt sted å vokse opp med Jonathan tilstede.

 

 

 

Publisert: 14.05.14

Kommentarer