Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Benjamin Khalid Haji Ahmed – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Benjamin Khalid Haji Ahmed

Benjamin Khalid Haji Ahmed

På Hamar møter jeg tidligere Arbeiderpartipolitiker Benjamin Khalid Haji Ahmed. Mannen som er selve grunnsteinen for mange ungdommer med minoritetsbakgrunn. Mannen som gjennom hele sitt liv har kjempet imot urettferdighet og for solidaritet. Det finnes få mennesker som har bidratt like mye for det norske samfunnet på så kort tid. Han har ofte vært profilert i landsdekkende norske medier den siste tiden for å ha løyet på sin asylsøknad for mer enn ti år siden. Dette er historien som ligger bak.

 

Benjamin Khalid ble født Khalid Ahmed Taleb i Djibouti 4. november 1975. Han var nummer tre i en søskenflokk på til sammen nå tretten stykker.

Republikken Djibouti er en gammel fransk koloni, det minste landet på Afrikas horn. Landet er preget av streng diktatur og sensur.

Pappa var en handelsmann og tjente bra med penger. Men på den tiden var vi tross alt ti barn og to voksne som bodde i en leilighet med to soverom. Alle ti søsknene sov sammen på ett rom. Noen dager hadde vi ikke penger til mat og måtte klare oss på vann og tørt brød. Andre dager var huset fullt med mat. Noen gode dager og noen tøffe dager. Pappa var en tøff politiker. Han var blant dem som kjempet hardt for landets selvstendighet fra kolonien. Familien til pappa kommer fra og har vokst opp i byen Obock, nord i Djibouti.

 

Var vitne til brorens død

I tidlig alder ble Khalid brått konfrontert med hvor brutal verden vi lever i kan være.

Da jeg gikk i 2. klasse på barneskolen skjedde det en tragedie i familien. Min eldste bror ble påkjørt og drept av en bil rett foran meg. Jeg så det med mine egne øyne. Etter den opplevelsen havnet jeg i sjokk og ble stum. Jeg snakket ikke en lang periode. Når jeg til slutt begynte å snakke igjen var jeg veldig preget av stamming. Jeg ble mobbet veldig mye på grunn av det. Men jeg var likevel blant de flinkeste i klassen.

Han var en skoleflittig gutt som stadig var på jakt etter mer kunnskap.

På ungdomsskolen måtte man bestå i alle fag og på eksamener for å få studere videre på videregående. Jeg bestod eksamenene, men hadde for dårlige standpunktskarakterer i de andre fagene. Da fikk jeg ikke lov til å gå på videregående. Dermed valgte jeg å gå en annen vei, nemlig lærerskolen. Jeg studerte blant annet matematikk, naturfag, fransk, arabisk og psykopedagogikk. Alle studier foregikk selvsagt på fransk.

 

Lærer og politiker i Djibouti

I 1991 oppstod det konflikter i Obock mellom en opprørsgruppe og regjeringen. Det resulterte i borgerkrig hvorav 59 mennesker mistet livet. Khalids onkel var en av de. Hendelsen er idag kjent som Afar-opprøret.

Vi har en sterk tilknytning til Obock. Familien til pappa regnes som grunnleggerne av byen. Flere av mine søsken er født der og vi dro ofte på ferie dit. Fra 1991 til 1994 var byen ubeboelig og det var som en spøkelsesby.

Khalid jobbet som lærer i mange år. Som far som sønn begynte han også å gå inn i politikken.

Jeg var veldig rasende på regimet. Jeg var fascinert av den russiske revolusjonen, var opptatt av arbeidernes rettigheter, Palestinasaken, Cubakrisen, Che Guevara og Fidel Castro og andre revolusjonerende ting. Jeg følte at mine rettigheter og læreres rettigheter ble misbrukt. Jeg opplevde flere måneder uten lønn og arbeidsforholdene var elendige. Det er de fortsatt. Det var vanskelig å videreføre kunnskap til elever når vi ikke fikk tilstrekkelig med midler for å undervise 60 elevere i ett klasserom. Kun en fjerdedel av elevene bestod skoleårene og mange endte opp på gata.

 

Ble fengslet for å kjempe for lærernes rettigheter

Skolen var heller ikke gratis i Djibouti. Skolebøker og skoleredskaper måtte man kjøpe selv, og det var ikke lett for store familier med mange barn.

I 1996 stiftet Khalid, sammen med flere andre, Fagforeningen for grunnskolelærere.

Vi startet med aksjoner mot utdanningsdepartementet. Alle som aksjonerte ble satt i fengsel. Både jeg og flere av lærerne som jeg selv hadde hatt på skolen.

Samme året begynte vi å snakke om idèer for hva vi kunne gjøre. Vi var alle samfunnsobservatører. Hvis man observerer så kritiserer man. Hvis man kritiserer så sier man sin mening. Sier man sin mening er man forræder. Vi måtte finne en annen måte å si våre meninger på. Vi bestemte oss for å sette opp et teaterstykke. Det ble satt opp året etter, i 1997.

Teaterstykket var basert på et stykke skrevet av den kjente franske forfatteren Mollière. Det originale stykket handler om en prest som prøver å lure en familie. Men vi adapterte det til det Djiboutiske samfunnet som er muslimsk. Dermed ble presten til en imam. Stykket vårt handlet om mange tabubelagte ting som barnerettigheter, kvinnerettigheter, omskjæring av kvinner, problemer med dopplanten khat, homofili og mye annet som ingen turte å snakke om. Men det gjorde vi. Og det ble en stor suksess.

Departementet fikk vite om teaterstykket og Khalid måtte sende inn manuset for sensurering. Men han sendte inn en kopi av originalteksten til Mollière, hvor kun navnene var endret. Så fikk departementet høre rykter om at de var blitt lurt. Khalid ble jaktet av politiet, for han var regissør av teaterstykket, og ble igjen satt i fengsel. I fengselet ble han banket opp før han slapp ut. For å straffe han ytterligere sendte de han nord i Djibouti. Han fortsatte å jobbe som lærer, men forholdene der var enda verre.

Jeg ble satt et ultimatum. Enten skulle jeg holde kjeft, eller så ville jeg få en smakebit av helvete. Jeg følte meg bundet. Jeg så urettferdighet og kunne ikke gjøre noen ting med det.

 

Veien fra Djibouti til Norge med tung bagasje

I 2002 hadde Khalid fått nok. Han bestemte seg for å reise. Han ville vekk fra en verden han så på som umenneskelig. Han fikk visum fra den Franske ambassade og reiste til Frankrike. Foreldrene tok det med tungt hjerte. I Frankrike møtte han en venn som rådet han til å søke asyl i Italia. I Frankrike fantes det mange som spionerte for regimet i Djibouti. Dermed dro han videre til Italia.

Da jeg kom til Italia møtte jeg på en mann som sa han kunne få meg til Skandinavia for 4000 dollar. For meg var Skandinavia bare et geografisk område hvor Oslo var hovedstaden. Jeg skaffet pengene og reiste. Jeg fikk et pass av mannen som ikke var mitt. Han sa at jeg skulle høre på han og gjøre akkurat som han sa. Han var litt skummel. Han ba meg lyve og si jeg ikke var fra Djibouti, men fra Somalia. Hvorfor ikke Djibouti, spurte jeg. Han svarte at for Norge er Djibouti et fredelig land, i motsetning til elendighetene i Somalia. Han sa videre at, du vet hvordan regimet i hjemlandet ditt er, de lar deg aldri se familien din igjen. Hvis regimet i Djibouti hadde fått vite at jeg var i Norge, hadde de ikke brydd seg, for jeg var allerede borte. Men da kunne de straffe familien min istedenfor.

Khalid sto fremfor et stort dilemma han gjerne skulle vært foruten.

Enten kunne jeg lyve til norske myndigheter og si jeg er ifra Somalia. Da ville ikke familien min bli straffet. Eller så kunne jeg fortelle sannheten og ofre familien min i samme slengen. Familien min er det viktigste i livet mitt. Alltid.

«Nå er vi i Oslo. Gå ut og lev livet ditt. Men husk en ting. Du kjenner ikke meg. Du har aldri sett meg. Du har aldri snakket med meg. Hvis du går forbi meg, ikke hils på meg. Min jobb er ferdig her.»

Det var det siste mannen sa til Khalid.

Jeg dro til politistasjonen og fortalte løgnen jeg var påbudt å fortelle. Selv om dilemmaet suste rundt i hodet mitt. Men jeg gjorde det jeg måtte for å få et bedre liv både for meg og familien min. Jeg sa jeg het Khalid Haji Ahmed. Jeg valgte Haji, for pappa ble kalt for en haji i Mekka. Tolken skjønte ikke at jeg sa jeg var født i 1975, han sa jeg var født i 1979.  Men det var ikke akkurat fødeåret eller navnet mitt jeg hadde dårlig samvittighet for.

 

Ressursfull mann fra første stund

På hjemmefronten skjedde det mye i mellomtiden. Faren hans var veldig syk og søstrene hans var kommet til den alderen hvor det var fare for å bli tvunget til å gifte seg med menn fra blant annet Jemen. Både Khalid og faren hans avskyr tvangsekteskap. Khalid sa til familien at de skulle komme til Norge.

Da jeg kom til Norge hadde jeg kun ett mål. Jeg tenkte at hvis samfunnet her aksepterer meg, så skal jeg gjøre alt jeg kan for å bidra til et godt fellesskap.

Khalid ble satt på et asylmottak i Lom i Gudbrandsdalen. I 2003 ble det innført en lov som sa at alle asylsøkere uten innvilget opphold ikke skulle få lov til å delta på norskkurs. Det førte til at mange på asylmottaket i Lom slet med selvmordstanker og frustrasjon. Khalid var den sterke personen som trøstet og tok vare på alle sammen.

Senere dro Khalid til Hamar og deltok på et gratis norskkurs i fire måneder. Deretter fullførte han videregående skole og begynte å jobbe som fransklærer.

 

Ble aktiv i AUF og folkevalgt i kommunestyret

I 2005 skjedde noe han beskriver som en fantastisk ting i livet hans. Han ble introdusert for Arbeidernes ungdomsfylking.

Jeg traff en gutt som jobbet i AUF. Han spurte om jeg ville være med på en hyttetur med de og det ble jeg med på. Jeg ble kjent med mange hyggelige mennesker som i dag er blant mine beste venner. Blant annet en rødhåret fyr som jeg senere ble godt kjent med, Martin Henriksen. Jeg meldte meg inn og ble etterhvert valgt til leder av Hamar AUF. Men vi manglet ungdommer med minoritetsbakgrunn, så jeg begynte å verve flere, deriblant mine egne yngre brødre Ismail og Mubarak.

Han ble en kjent skikkelse innad i organisasjonen og var ofte å se på styremøter, konferanser, hytteturer og sommerleirer. På sommerleirene var han en kjent og kjær skikkelse. Alle kjente til den gjestfrie «Scheik» Khalid med vannpipe i teltet sitt.

I 2007 ble han valgt til representant for kommunestyret. Det var et stort steg for innvandrere i nærområdet. Samme året sluttet AUFs daværende lokale fylkessekretær og Khalid ble spurt om han ville søke på jobben.

Jeg var så imponert over ungdommer som snakker om politikk. I hjemlandet mitt hadde jeg aldri opplevd det. Ungdommer som kjefter på statsministeren, det var som i min villeste fantasi. Jeg fikk endelig smake på et ekte demokrati. Det var helt utrolig fantastisk. Det var helt greit å si at «jeg er ikke din fiende, men jeg er ikke enig med deg». Om folk i hjemlandet mitt bare kunne smake på den samme følelsen av frihet…

Jeg fikk jobben som fylkessekretær for AUF i Hedmark. Jeg var den første med minoritetsbakgrunn som hadde fått den jobben. Jeg ble kjent med Mani Hussaini som var fylkessekretær for AUF i Akershus, Christopher Perreau som var fylkessekretær for AUF i Sør-Trøndelag og alle de andre fra hele landet. En fantastisk gjeng.

Men hele tiden hadde jeg en vond klump i magen. Da folk spurte meg om hvor jeg kom ifra svarte jeg fortsatt Somalia. Hver gang fikk jeg like dårlig samvittighet. Men jeg var så stolt over å være med ungdommer som engasjerte seg i politikken. Jeg følte meg som en del av det norske samfunnet. Spesielt fordi jeg satt i kommunestyret. At jeg, fra Afrika, sitter der og er med å vedta ting. Jeg er med å bestemme om det skal bygges svømmehall, kulturhus og andre ting.

Jeg skryter av Norge til alle mine venner. Jeg ber stadig utenlandske venner komme på besøk til meg og oppleve dette fantastiske landet.

 

Var vitne til brorens død – igjen

Så kom den skjebnesvangre dagen. Den mørke julifredagen i 2011 vi alle husker, som vil gå ned i vårt lands historiebøker som kanskje den mørkeste av de alle. Khalid befant seg nok en gang på AUFs sommerleir, en tradisjon han har holdt siden hans første tur i 2006. Sammen med han var også hans to yngre brødre. Tre brødre dro til sommerleiren. To kom tilbake. Opplevelsen kan knapt beskrives med ord.

Jeg mistet troen på sikkerheten i Norge. Jeg var klar for å gå til politiet og fortelle om hva jeg hadde løyet om for mange år siden. Alt var snudd på hodet og jeg var veldig sliten psykisk. «Vanlige» rasister som hater utlendinger var kun luft for meg, de brydde jeg meg ikke noe om. Men dette var så ekstremt. Jeg skulle aldri tro at jeg skulle se enda en bror dø rett foran meg. Det bildet er limt fast i hukommelsen min. Jeg ser for meg broren min og jeg ser for meg gjerningsmannen. Det koker ofte inni meg, men det viser jeg ikke til andre. For jeg må være sterk for familien min. Jeg går med dobbel skyldfølelse. Det er som en tung ryggsekk du ikke klarer å ta av deg. Men jeg tenkte til slutt at det var dårlig timing å gå til politiet med innrømmelsen min nå som det var stor sorg i familien.

 

Hemmeligheten avslørt

I 2011 ble Khalid tildelt Årets Medmenneskepris i Hamar. Han tok vare på alle ungdommene fra Hamar som også opplevde den mørke fredagen tett på kroppen.

«Han har et hjerte av gull og han ønsker at alle skal ha det», het det i juryens begrunnelse. «Årets vinner er ivaretagende, sosial og han setter sine egne behov til side for å trøste, hjelpe og støtte andre», uttalte juryen under overgivelsen.

Ti år senere var hemmeligheten hans omsider avslørt. Politiet i Oslo sa at de hadde etterforsket han i ett år. Selv om han aldri har gjort et eneste lovbrudd under sitt opphold. De sa at de var blitt oppmerksomme på han etter hendelsene den mørke fredagen året før. At han var mye profilert i media.

Akkurat det skjønte jeg ikke noe av. For jeg har jo vært profilert i media som politiker lenge før det. Som kommunestyrerepresentant har jeg aldri hatt som mål å være kjent. Jeg har jobbet for å hjelpe folk i samfunnet som trenger hjelp. Rusmisbrukere, ungdommer, innvandrere, arbeidsledige og andre som sliter. For meg var det litt rart.

Etter avsløringen har han blitt fremstilt som en skurk i mange av landets største medier.

De kom på døra klokken sju på morgenen. De har tydeligvis etterforsket meg lenge og vet at jeg har opplevd en tragedie. At jeg kan ha psykiske lidelser. At jeg kan reagere på å se politiuniformer uanmeldt. De kunne ha sendt et brev og bedt meg møte opp på stasjonen for å snakke. Jeg forsvarte politiet da de fikk kritikk etter de grufulle hendelsene. Men likevel valgte de å komme uanmeldt tidlig på morgenen og ransaket huset mitt. De sa at ingen vet om denne saken, ikke engang politiet i Hamar.

De kom samme dagen jeg hadde fylkestingsmøte og jeg måtte derfor forklare hvorfor jeg ikke møtte opp. Etter avhøret dro jeg rett til partikontoret og forklarte situasjonen til lederen og sekretæren. Jeg meldte meg ut av Arbeiderpartiet og AUF for å ikke skade de som følger av saken.

Men jeg tror på Norge og på rettferdighet. Jeg vet at folk som kjenner meg vet hvordan jeg er som person, uansett om jeg kommer fra Djibouti eller Mars. Uansett om jeg blir utvist eller ikke, jeg kommer til å være stolt over Norge og det jeg har oppnådd her. For jeg har aldri gjort noe kriminelt her i landet, heller tvert imot. Jeg har jobbet, kjempet og gjort mye bra for det norske samfunnet. Jeg har aldri skadet noen, likevel er det jeg som ble forsøkt drept. Jeg har fått mange drapstrusler på nettet etter den mørke fredagen.

 

Prisvinnende farsfigur, politiker og lærer blir utvist fra landet

Khalid ble dømt for falsk forklaring på sin asylsøknad og det godtok han uten dramatikk. Han fikk fire måneder fengsel, hvorav han sonet to i anstalten og to ubetinget. Han er for lengst ferdig med soningen og venter nå på svar om hva som skjer videre i saken.

Khalid har nå endret navn til Benjamin, et navn moren hans hadde planer om å kalle han.

I 20 år har Khalid jobbet som lærer både i Djibouti og Norge. Både som fransklærer og som morsmållærer for barn med arabisk og somalisk bakgrunn. Han har jobbet aktivt for en bedre fremtid for de svakeste i samfunnet. Han har tatt vare på og spiller en sentral farsrolle for mange av AUFerne, både de som opplevde den mørke fredagen og andre i organisasjonen. Han har bidratt mye til det norske samfunnet, raskere og mer mangfoldig enn noen skulle tenke seg en innvandrer er i stand til å utgjøre i løpet av sitt opphold på til sammen elleve år. På eget initiativ. Nå vil den norske stat utvise han for godt, uten mulighet for å komme tilbake. Khalids skjebne ligger nå i Norges hender.

 

Publisert: 15.01.14

Kommentarer