Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Kristian Rønning – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Kristian Rønning

Kristian Rønning

Under artistnavnet Sirius har Kristian Rønning blitt en folkekjær artist med en mektig scenepersonlighet og gripende sangtekster. Men bak sceneteppet ligger en lang og smertefull reise. Dette er historien om en usikker guttunge og hans livslange søken etter tilhørighet.

 

Kristian tilbragte sine første år på Bisjord i hjembyen Larvik.

Jeg ble født hjemme. Altså hjemme-hjemme. Nummer fire av fem søsken, så jeg går vel ut i fra at mutter’n hadde såpass peiling da det var min tur.

I tidlig alder var han ute etter anerkjennelse fra de eldre rundt seg. Han forteller om slitsomme barndomsår hvor mobbing og nedtråkking ofte preget hverdagen. Han var en generelt positiv, men litt sjenert gutt. Selvtilliten var ikke på topp, ikke engang midt på tre. Han likte heller ikke å bli snakket til. Han var for lek fremfor alvor. Som da han sluttet å spille fotball som trettenåring etter han fikk kjeft på banen for første gang.

Kristian så etter noe han kunne gjøre på sine egne premisser.

I sjuende klasse sto jeg på en scene for første gang. Det var vel mest for moro skyld. Jeg og en kompis fremførte en rap-låt vi hadde laget med en lærer. Læreren kledde seg ut som Jimi Hendrix og spilte gitar mens vi sang. Jeg skjønte at det å stå på en scene og rappe, det gav meg noe som ingen ting annet kunne gi meg.

 

Den tidlige innflytelsen

Det samme året oppdaget han en gruppe på fire fra en annen skole i Larvik. De gjorde nettopp det han ville – rappe med dedikasjon, og ikke for moro skyld. Han var fascinert over hvordan de gikk inn for musikken, lagde sine egne låter og turte å fremføre foran andre. De ble han godt kjent med, og etter den påfølgende sommeren fikk han selv være med i gruppa. Da startet oppbygningen av hans musikalske talent.

Vi var en liten gjeng på et lite sted som gjorde noe mange andre ikke forsto seg på. Dermed ble vi litt isolert, og holdt oss for det meste for oss selv. Etter hvert arrangerte vi jams og mindre konserter, og da dukket det opp flere likesinnede. Til slutt ble vi til et slags kollektiv.

Han husker hvordan rap- og hip hop-miljøet i Norge vokste på nittitallet, og trekker frem Tommy Tee og gjengens legendariske fremførelse av ”Takin’ Ova” under Hitawards i Oslo Spektrum som et soleklart høydepunkt. Der og da ble han overbevist om at han hadde valgt riktig vei. Risikabel, men riktig.

 

Ble sett av lærere i en vanskelig tid

Oppslukt av musikk, ungdomshormoner og en velintegrert stahet, var ikke Kristian spesielt motivert for skolen. Samtidig begynte underliggende problemer å dukke opp.

Moren min er dansk og flyttet tilbake til Danmark. Inntil hun flyttet hadde jeg bodd hos henne, og vi hadde et nært forhold. Jeg flytta inn til faren min, jeg har ikke ett vondt ord å si om han, men savnet etter moren min var nok litt tyngre enn jeg skjønte selv på den tiden. Jeg hadde ikke henne i nærheten lenger. Det var tungt.

Jeg var langt i fra et skolelys, men om vi lærte noe jeg virkelig interesserte meg for, gikk jeg inn for det hundre prosent. Det viste jeg godt ved norsk- og engelskskriving og kreative oppgaver.

Skolen var kjip. Morens fravær forstyrret stabilitetsfølelsen. En forvirret gutt med en allerede lav selvtillit og et stort tilhørighetsbehov. Det lå kanskje i kortene at tiden fremover ikke skulle bli fylt av gull og glitter. Heldigvis var det noen som så han.

Jeg husker spesielt en lærer som gjorde inntrykk på meg. Han het Fred Ove, vi kalte han for Doffen. En utrolig flink klasseforstander og gitarspiller. I slutten av barneskolen kunne jeg fort bli litt rebelsk, og han tok meg inn på siden og pratet med meg på tomannshold. Han hørte på meg istedenfor å kjefte. Det er jævla viktig i den alderen.

På ungdomsskolen var det en annen lærer, Solveig, som også så meg på samme måten. Hun skjønte at jeg ikke hadde det så greit, og satt av en time hver eneste fredag hvor vi to snakket sammen om alt mulig. Jeg tror det var, ene og alene, den eneste grunnen til at jeg kom meg gjennom ungdomsskolen. Slike lærere utgjør en forskjell, og jeg er utrolig takknemlig. Lærere må snakke med barna, ikke bare til de.

 

Fra hånd til munn – til superstjerne over natta

Ungdomsskolen ble gjennomført med lav margin. Ved hjelp av omtenksomme voksne rundt seg klarte han seg forholdsvis greit. Så kom andre halvdel av tenårene med videregående skolegang på slep. Der var det ingen som så han lenger. Han gikk fra å være barn til å bli voksen selv. Det var han ikke forberedt på.

Jeg er jo en utrolig sta person, så jeg ville ikke gjøre noe annet enn å lage musikk. Jeg ville ikke ha en vanlig jobb ved siden av engang. All tiden skulle gå til skriving og sende ut demoer. Det førte til en del oppoverbakker, som at jeg droppa ut av videregående et par ganger, svindla lånekassa og fikk økonomiske problemer. Jeg flytta rundt omkring i elendige leiligheter, og jeg var vel ikke så mye å skryte av. I tillegg valgte jeg å selge dop en periode. Et desperat forsøk på å holde økonomien i sjakk. Det er jeg ikke stolt av.

Etter å ha levd fra hånd til munn i flere år, bestemte han seg for at nok var nok. Han ble anbefalt å melde seg på  fjernsynsprogrammet Norske Talenter på TV 2. Han vurderte flere ganger å droppe det, men til slutt kom han frem til at han ikke hadde noe å tape. I programmet gikk han under artistnavnet Sirius, noe han fortsatt gjør.

I det programmet går du på en scene og ingen ber deg gjøre noe annet enn akkurat det du selv vil. Jeg måtte ut av den onde sirkelen jeg befant meg i. I så mange år hadde jeg følt at jeg ikke ble hørt, og jeg trengte å vise meg frem og si ”hei, for faen, her er jeg!”. Mange vil kalle det en snarvei, men det var så nødvendig for meg å prøve.

Han prøvde. Han kjempet. Han vant.

 

Medaljens bakside

Øyeblikket navnet hans ble lest opp fra vinnerlappen som folkets favoritt er naturligvis noe av det største han har opplevd. Likevel har tiden etter seieren ikke vært så knirkefri som en skulle tro.

I ettertid kan man jo diskutere om det egentlig er en god ting at jeg vant. Det har ført til jævla masse bra som jeg ikke skulle vært foruten, men det fører også med at man mister mye kredibilitet. Man blir ikke tatt så seriøst av bransjen. Man blir fryst ut av mange. Man må begynne på nytt igjen etterpå. Det har kanskje vært den tyngste delen i ettertid. Det var en tøff reality check. Vinneren kommer egentlig på andre eller tredje plass.

Det er etter man vinner at arbeidet begynner. Da må man bevise at man har noe her å gjøre. Jeg føler jeg har prøvd på det de siste fem årene. Jeg er ikke noen døgnflue, selv om jeg ikke har hatt noen topplistehits i ettertid. Jeg er utrolig takknemlig for alt Norske Talenter gjorde for meg. Men jeg hater det Norske Talenter-stemplet. Musikk er livet mitt, og jeg nekter å bli satt i den båsen. Jeg er ikke en som kom og forsvant rett etterpå. Jeg vil drive med musikk og komme meg ut for å spille konserter. Det finnes ikke noe annet liv jeg vil leve. Da blir utenforstående synsing om suksess irrelevant.

Over natta gikk alle fra å gi faen i meg til å plutselig skulle ha en mening om meg. Synser, mener, peker og hvisker. Etter det ble jeg litt paranoid. Likevel går jeg nok rundt og tror det er litt verre enn det egentlig er. Jeg har et behov for å bli tatt seriøst, så det har vært tungt i stunder hvor jeg ikke ble det.

 

En seier for mange

Konkurransen om artistdrømmen sluttet altså ikke med vinnerplassen. Det var der den startet for alvor. Men seieren beviste mye mer enn han trodde.

For det var ikke bare Kristian som vant den kvelden. Det var også alle ungguttene med en trøblete bakgrunn. Alle med store drømmer, men lav selvtillit. Alle som ikke ble sett, som ufrivillig ble ført bak lyset. Alle disse barna kunne kjenne seg igjen i noe av det den ydmyke vinneren fortalte om oppveksten sin underveis i programmet. De fant tilhørighet i noen som selv har lett etter tilhørighet hele livet.

Det er en stor ære å bli sett opp til. Det er et privilegium å drive med noe som gjør at andre jeg ikke kjenner tør å sende meg meldinger med personlige historier og fortelle om hvor mye musikken min betyr for dem. Når man skriver ærlige tekster til låter, så åpner det opp dører for andre.

Han understreker at det også kan være vanskelig å forholde seg til forbildestatusen.

Jeg må også leve mitt eget liv, og jeg vil ikke skuffe folk som jeg føler er avhengig av meg. Om jeg driter meg ut, så skuffer jeg så mange. Samtidig kan man ikke ta ansvar for alle andres liv. Jeg er fryktelig glad i alle som ser opp til meg, men jeg må fortsatt ha rom for å kunne drite meg ut. Jeg er tross alt et helt vanlig menneske, og langt i fra perfekt.

 

Etterlengtet stabilitet på plass

Kristian har nå kommet til et behagelig punkt i livet. Han jobber som programleder for Morgenshowet på Radio 1 i Oslo, og har fått tid til å både reflektere og finne ut av ting for seg selv. Han føler også han er på god vei til å finne sin egen musikalske stil. Snart gir han ut sin første norskspråklige skive, og gir allerede fansen smakebiter med prosjektet ”Drop the Beat”. I sommer er han på turné i 45 byer med VGs Sommershow sammen med Sandra Lyng.

Jeg har brukt humor og musikk som skjold. Til slutt er det kjipe ting som har ført til mye fint. Det er helt merkelig. Nå begynner jeg å få stabilitet i livet mitt. Og det kom ikke et sekund for sent, for å si det sånn.

 

Her er noen av Kristians låter.
Sjekk også ut Drop the Beat nedenfor.

Publisert: 19.07.15

 

Kommentarer