Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Mariann Thomassen – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Mariann Thomassen

Mariann Thomassen

Mariann Thomassen er en av Kultur-Norges kanskje sterkeste stemmer. En livlig og frisk personlighet som det er lett å bli kjent med via musikk, klesstil og samfunnsengasjement. Det skal godt gjøres å ikke la seg sjarmere. Dette er hennes historie, fra ei sjenert jente som drømte om å spille i London, til den sprudlende rockedama som gjorde nettopp det bare noen få år senere.


Mariann ble født 72 timer inn i 1979 i Ålesund. Hun gikk på førskole som femåring, hvor hun ofte fikk tilsnakk for å ”gaule” for mye. Deretter ble hun sendt til korøvelser av moren sin. Der fikk hun gaule så mye hun ville. Barndommen var preget av en del flytting, men til slutt endte hun opp i Stryn, stedet hun selv definerer som hjemme.

Jeg var ei veldig aktiv jente. Samtidig som jeg var ei sangfugl, drev jeg også med mye sportslige ting. Da jeg var tretten spilte jeg i band og konkurrerte i langrenn. Jeg har mark i ræva, for å si det rett ut. Å sitte stille blir et problem for meg. Når jeg sitter i studio og lager musikk, burde jeg egentlig ha på meg hjelm. Jeg får nesten lyst til å springe inn i veggen. Så jeg tar jevnlige pauser for å unngå det. Men jeg må understreke at jeg ikke har ADHD, altså.

Hun vokste opp omgitt av mye kultur, kunst og musikk. Det er derfor ikke et mysterium hvorfor hun nå er kjent for akkurat dette.

Stefaren min var musikkrektor, dirigent og spilte i rockeband. Steonkelen min var operasanger. Derfor kan jeg ikke høre ”O’ helga natt” lenger.

 

Snill ute, men slem hjemme

Som tenåring vokste personligheten. Hun var ei sjenert jente med store drømmer. Hun trengte et sted å kunne vokse frem, blomstre om man vil, men det var lettere sagt enn gjort i hjembygda.

Tenåra var helt forjævlige. Jeg var nok relativt sur fra jeg var i alderen tretten til tjue. Masse kviser og valpefett, og jeg var sjenert. Etternavnet mitt, Thomassen, ble fort til ”Tomaten”. De fleste ungdommer gjør kanskje flest rampestreker utenfor hjemmet sitt. Jeg var snill ute, men slem hjemme. Motsatt strategi.

Jeg var del av flere miljøer. Jeg var med i en jentegjeng som var glad i friluftsliv med fjellturer og langrennsturer, jeg var medlem av Stryn Snowboard Klubb, og jeg var en del av den såkalte bandgjengen. En ganske god spredning.

Jeg søkte på skole i Bø for å komme meg vekk fra Stryn. Så jeg begynte på kultur- og mediefaglinja på Høgskulen i Bø i Telemark.

 

Sosial angst etter Surferosa

Ut av studentmiljøet i Bø kom det synthbaserte trashpop-bandet Surferosa, med Mariann som vokalist. Det ble starten på en lang og kaotisk musikkariere. På scenen fikk hun endelig uttrykke seg som hun ville, noe som ble godt lagt merke til. Forstyrrende nok, men unektelig vakkert.

Navnet Surferosa kommer fra det legendariske bandet Pixies sitt beste album ”Surfer Rosa”. Det betyr ingenting, og det syntes vi var fint. Det lå ingen dyp mening bak å måtte forklare til pressen. Men da vi spilte i Finland, betød det visst å pule mens man har mensen.

På hjemmebane hadde medborgerne i Stryn lenge vært vant med den noe uvanlige klesstilen hennes. Når vennenes bestemødre tømte loftet for gamle klær, var det regne skattejakten for Mariann. At hun fikk noen underlige blikk etter seg var ikke nytt. Men så kom berømmelsen. Og blikkene var fortsatt der – men på en annen måte.

Det var et sjokk. Jeg gruet meg til å gå i butikken det første halvåret. Folk stirret på meg. Nå var det ikke på grunn av klesstilen, men at de kjente meg igjen. Det ble plutselig mer personlig. Jeg fikk et snev av sosial angst en periode.

Men når alt kommer til sitt, opplevde hun gjenkjennelsen som utelukkende positivt, foruten noen få uheldige episoder. Heller ikke det har plaget henne i ettertid.

Det er bedre å være både elsket og hatet, enn å ligge i midten og ruge mens alt liksom er ok og litt blast. Skjønner du? Blast. Jeg liker ikke ting som er blast. Det gir deg ingenting.

 

Klar, tydelig og målbevisst

Mariann er ei dame med sterke meninger, og hun streber ikke etter å følge samfunnets normer, så lenge hun er fornøyd med seg selv. Det er kanskje mange som kan lære av den filosofien. Og hun er bestemt. Meget bestemt. Hun er dessuten både sin egen sjef og sin egen manager med eget plateselskap. Hun skriver og gir ut egne låter som Mariann Rosa og gjør DJ-oppdrag på si.

Jeg vet alltid hva jeg vil ha. Alltid. Ikke bare når det gjelder musikk, men alt her i verden.

Før skrev jeg bare om alt som var gøy. Nå skriver jeg om alt som er både jævlig og gøy. Jeg er nok litt mer åpen nå enn tidligere. Men jeg skriver nok best når jeg er på en positiv bølge. Jeg hører sjeldent på trist musikk, for man blir bare enda tristere. For meg er musikk som medisin. Min skapertrang kommer når jeg har det bra.

Foruten mange musikalske prosjekter brenner hun også for de svakeste i samfunnet, og sykdomsrammede personer.

Jeg er opptatt av at narkomane skal få en bedre hverdag, og at ruspolitikken skal forbedres. Kreftrammede barn er også nært hjertet mitt. Kreft er noe som rammer oss alle. Jeg jobber en del for =Oslo, Plan Norge og Kreftforeningen. Det er organisasjoner jeg synes er fornuftig å støtte.

Mariann var sist å se på fjernsynsskjermen som deltager i ”71° Nord – Norges tøffeste kjendis”. Hun kommer ut med ny EP i vår, og vi kan forvente å se mer av henne i den nærmeste fremtid. Det er all grunn til å glede seg – med hennes pågangsmot og energiske holdning finnes det ikke grenser for hva som kan skje. For er hun ikke Norges tøffeste kjendis – er hun definitivt Norges tøffeste dame. Hvem andre kan vel si at de har overnattet på en madrass hengende i Trollveggen 1700 meter over havet?

Publisert: 20.04.15

Kommentarer