Warning: Use of undefined constant THEME_URL - assumed 'THEME_URL' (this will throw an Error in a future version of PHP) in /customers/e/9/b/lindhagen.no/httpd.www/wp-content/themes/sondre/single.php on line 10 Rune Olsgaard – Sondre Lindhagen
Sondre
Lindhagen

Rune Olsgaard

Rune Olsgaard

I bakgrunnen kan man se et veggmaleri inne på Aye Aye Club som Rune selv har skapt.

De fleste kjenner til Rune «Super’n» Olsgaard som et mangeårig medlem av MC-klubben Hells Angels og del av mannskapet på seilbåten «Berserk», samt å være talsmann for både klubben og båten. Han er også å se i den norske versjonen av «Pimp My Ride» på tv. Vi møtes på Aye Aye Club i Oslo, en restaurant og bar han selv har dedikert mye tid og krefter på å få etablert. Det er ikke vanskelig å legge merke til hans vennlige nærvær når folk stadig hilser på.

Etter to timers samtale er det én ting som er klarere enn måneskinn; Rune er en veldig snill mann.

 

Super’n

Først og fremst; for de som lurer på hvorfor han har fått kallenavnet «Super’n» kan det forklares veldig enkelt. Om ulykken er ute med motorsykkel burde man strekke ut den ene hånda, slik som Supermann gjør når han flyr. Da får man en rotasjon som gjør at man lander på ryggen og minsker skadene. Rune har nemlig testet metoden flere ganger.

Rune ble født som vinterbarn i desember 1962 på Lørenskog. Han vokste opp mellom Lillestrøm og Fetsund, på et lite sted med landlige omgivelser kalt Åkrene.

Jeg er enebarn og vokste opp med gifte foreldre som er sammen den dag i dag. Jeg interesserte meg stort sett for biler, motorsykler og alt annet som er motorisert helt siden jeg kunne gå omtrent. Jeg kunne kjenne igjen alt av bilmerker allerede da jeg var fire-fem år.

Pappa jobbet på kontoret hos både Renault og Citroën, men han var ingen bilmekaniker. Mutter’n jobbet på kontor hun også, hos Dovre, den undertøyfabrikken i Lillestrøm. Så jeg var undertøysmodell under oppveksten, mer eller mindre ufrivillig.

 

Fingernem guttunge

Han husker godt hva som trigget interessen for mekanikk, til tross for at det ikke fantes noen spesiell innflytelse fra foreldrenes side.

Det begynte vel med Lego, det å bygge ting. Det syntes jeg var veldig moro. Jeg var den yngste på boligfeltet vi bodde på, så det var mange eldre gutter som drev med mopeder og sånne ting. Jeg hang meg på ganske tidlig. Tok av karosseriet på folkevogner og bobler, kjørte bare med bånnplata på jordene. Det var ganske landlig der, så man kunne begynne å kjøre motorisert før du var gammel nok. Jeg kjøpte min første crosser med 125 kubikk da jeg var fjorten år.

Han var en svært enkel gutt som stort sett dedikerte mesteparten av tiden sin på å eksperimentere med motoriserte kjøretøy. Men interessen stoppet ikke kun ved det mekaniske. Utseende hadde også mye å si. Dermed kom også det kunstneriske talentet frem.

 Jeg tegna og malte mye. Bygde og malte på modellbiler og modellfly, og tegna til skoleavisa på ungdomsskolen. Det utviklet seg senere til billakkering.

Etterhvert med årene vokste interessen for mekanikk for hver dag som gikk. Som tidligere nevnt vanket han som regel med de litt eldre gutta i nabolaget. Han drev med dragracing i tillegg til lokale aktiviteter som fotball og hockey. Han stod også mye på ski på vintrene da landskapet rundt han hadde mange flotte bakker. Han likte å være i fysisk aktivitet, noe som fikk påvirkning på skolegangen.

Jeg gikk to år på Foss videregående ved Grünerløkka på naturfagslinja. Treårig skolegang var ikke så attraktivt for meg. Prøvde meg et halvt år på teknikerlinje i Gøteborg, men det ble for mye teori det òg. Så da begynte jeg å jobbe i lære som hjelpearbeider på et lakkverksted. Det ble fort kjedelig om man ikke kunne gjøre noe fysisk og skape noe.

 

Menig Olsgaard

19 år gammel tok han førstegangstjenesten i Sjøforsvaret. Der fikk han mange minneverdige opplevelser gjennom hele Norskekysten, samt turer til Sverige, Danmark, Finland, Tyskland og Antwerpen i Belgia, hvor han på sistnevnte sted tok sin aller første av mange tatoveringer.

Jeg føler meg veldig hjemme på sjøen. Jeg tjenestegjorde på et skoleskip som utdanna offiserer. Jeg hadde ansvaret for provianten, skrev menyer og sånt. Det er litt artig, for jeg ble faktisk feilplassert i nesten et helt år. Det fant de ut av helt plutselig, og da ble jeg sendt inn til land igjen. For å være i min stilling måtte man egentlig enten ha gått handelshøyskolen eller vært utdanna kokk. Likevel klarte jeg det med glans. 

 

Slått med balltre – sprakk skallen

Noen år senere tilbragte han flere år i USA. Rettere sagt Riverside i California hvor han jobbet med restaurering og lakkering av biler og motorsykler. Der storkoste han seg med å jobbe med sine interesser og hadde det relativt topp. Så snudde plutselig lykken. Han befant seg i lageret sitt i Fontana. 

Jeg hadde samlet to sykler og tre biler som skulle eksporteres til Norge. Det fikk noen banditter ferten av. De kom inn på lageret, overfalt og ranet meg. Jeg ble mørbanket så mye at det rant ryggmargvæske ut av nesa og ørene. Ble slått med balltre, sprakk hele hodet og fikk hjerneblødning. Jeg ble slått bevisstløs, men våknet flere ganger under ranet. Hver gang jeg våknet ble jeg igjen slått bevisstløs. Jeg våknet til slutt bak i en varebil morgenen etter. Utrolig nok stod nøklene fortsatt i tenninga. Det var ikke min bil for å si det sånn, det var deres. Men jeg bare kjørte vekk. Senere dro jeg hjem til Norge og brukte flere år på å trene meg opp igjen. Etter det jeg vet ble bandittene aldri tatt. Jeg har fortsatt problemer med ryggen og er nummen i venstre side av kroppen. Jeg har hatt hodepine siden august 1990 og har en konstant pipelyd i det ene øret. Akkurat som en sprengt høyttaler.

 

Veien til helvetes engler

Som en svært dedikert mekaniker med stor kjærlighet til motorsykler hadde han lenge vært en kjent figur i det norske MC-miljøet. I årene som fulgte ble han med i en MC-klubbs utvikling til det som i dag er kjent som Hells Angels.

Jeg var med i en klubb som het Customizers MC i Lillestrøm. De ble da tatt opp til å ta prøveskritt til å bli Hells Angels i 1994, så det var vel på en måte litt tilfeldig at jeg ble med. Da jeg ble med i Customizers hadde de allerede hatt kontakt med andre utenlandske klubber og begynt å tenke litt internasjonalt. Det var en naturlig utvikling, det å ta mer del i det internasjonale samfunnet, reise rundt og møte likesinnede folk over hele verden. Jeg befant meg i California da dette var i ferd med å skje, og ble oppdatert da jeg kom hjem.

I California var jeg forøvrig sammen med søstra til en som var med i en av de første avdelingene der borte, men hadde ingen annen tilknytning til klubben.

 

Tanker rundt påstått kriminalitet

De første tankene som dukker opp når man hører om Hells Angels og andre MC-klubber har en tendens til å være alt annet enn positive. Mange mener at de driver med organisert kriminalitet og andre tvilsomme virksomheter. Men hva er det egentlig som foregår innenfor klubblokalenes vegger? Hva innebærer det å være medlem i en MC-klubb? Hvorfor er MC-klubber blitt stemplet som samfunnsfiender? Rune har flere tanker rundt disse spørsmålene og hvorfor det har seg slik.

Det hovedsakelige grunnlaget er den felles interessen for motorsykler og skape noe eget. Det er jo mange uoriginale deler man kan bruke til å skape sitt eget preg på sykkelen sin. Spesielt Harley, det er ikke ofte du ser to like.

Jeg tror mye av det henger sammen med at vi skiller oss litt ut fra alle andre. Vi kjører biler og sykler fortere og mer høylydt enn andre. Jeg føler ikke bikermiljøet har hatt noen negativ påvirkning på Norge. Vi er faktisk det landet i verden som har flest motorsykkelklubber i forhold til innbyggerantall, i tillegg til de største og fineste klubbhusene.

Ingen klubber i Norge er dømt kriminelle. Det er media og politiet som har skapt det uttrykket, «kriminelle motorsykkelklubber». De har hatt sin egen agenda. Det har ikke vært så veldig mye skriving om MC-miljøet før nå nylig i januar 2011. Da kom politidirektoratet med en femårs handlingsplan mot MC-miljøet.

Da Nokas-ranet fant sted ble det oppretta en egen etterforskningsgruppe innenfor Kripos. Da fikk de 120 nye stillinger. Etter at Nokas-saken ble løst satt de igjen med de 120 stillingene som ikke hadde noe å gjøre lengre. Deretter ble A -og B-gjengen satt i søkelyset i flere år, og til slutt ble MC-miljøet hovedfokuset deres. Det handlet om bevilgninger og ressurser, om å opprettholde de stillingene. Vi har kjempet imot alle påstandene de har kommet med. Vi motbeviser påstandene ved å ta det til retten og vi har vunnet stort sett alle sakene om påbudene de prøver å prakke på oss. Det er ting som at vi ikke får bruke vestene våre på offentlige steder og utesteder, nekte oss skjenkebevilgning på arrangementene våre, og nekte folk innreise i landet, folk som har helt rene rulleblad og ikke har gjort noe gærent.

 

MC-miljøets forkjemper

Rune føler det blir skrevet mange negative omtaler vedrørende MC-miljøet. Han mener norske medier er blitt svært ensidig og har sine mistanker om hvorfor det er blitt slik. 

Vi har en problemstilling med media. Jeg føler at Kripos bruker de som et mikrofonstativ til å få ut det de vil ha spredd. Kriminaljournalister vil ikke være kritiske til de som gir informasjon. For de selger nemlig mellom 20 og 25 prosent større opplag hver gang Hells Angels pryder forsiden. Noen har tidligere prøvd å stille kritiske spørsmål til Kripos, men da blir de fryst ut. 

Hells Angels og flere andre klubber har tatt initiativ til å danne en organisasjon kalt Payback Norge. Det er en interesseorganisasjon for norske motorsykkelklubber. Mannen som representerer organisasjonen i retten er den velkjente, dyktige advokaten John Christian Elden. Rune er selv talsmann for Hells Angels.

Via Payback prøver vi så godt vi kan å motbevise påstander som kommer mot oss. Hvis vi er så ille som de sier, hvorfor sitter ikke vi i fengsel? Hvis vi driver med organisert kriminalitet og tjener masse penger, hvor er alle disse pengene hen? Vi er overvåket døgnet rundt, rom er avlytta og telefoner er avlytta.

 

Kritisk til norsk presse

Rune mener det mangler kritiske spørsmål fra kriminaljournalister, og norske medier generelt, til Kripos og andre kilder. Er det slik at den norske pressen ikke tør å se saker om MC-miljøet fra andre sider når det kommer til direktesendt informasjon fra myndigheter og lovens strake arm? 

Kritiske spørsmål som burde bli stilt er angående lovligheten bak det og hvilket grunnlag de jobber utifra. De får ikke tatt oss for noe kriminelt, så da velger de å bruke andre virkemidler. Kommuner blir pålagt å ikke gi jobb til folk med tilknytning til MC-miljøet. Jeg synes ikke det er greit å diskriminere folk på grunn av tilhørighet. Om dette hadde skjedd mot for eksempel muslimer, jøder, fotballsupportere eller andre folkegrupper hadde nok folk stilt noen spørsmål rundt det.

Brennpunkt lagde tre program om MC-miljøet. De to første gadd vi ikke kommentere, men vi ville stille opp på det tredje. Vi kunne rive i stykker 90 prosent av påstandene programmene kom med. Jeg og et annet medlem satt i over to timer inne hos redaksjonen og snakket med programskaperne. Så ble jeg kontaktet av TV 2 som ville gjøre en sak i forbindelse med programmene. Dagen etter var jeg på vei til å møte de, men så ble jeg arrestert underveis. Kripos hadde henvendt seg til Oslo politikammer og spurt om å få pågripe meg på morgenen uten grunnlag. Så opprettet like så greit Hordaland politikammer en sak hvor Kripos bistod. Jeg har ingen tvil om at det var planlagt. De hadde fått vite om at jeg skulle få muligheten til å motbevise påstander i Brennpunkt og de fikk panikk. Dermed ble jeg holdt i 36 timer uten grunnlag. 

Jeg har lært mye om hvordan den «frie pressen» opererer i Norge, i hvert fall. 

Han er ikke den eneste personen med tilknytning til MC-miljøet som mener å ha opplevd diskriminering. Han forteller videre om et annet eksempel som nylig fant sted.

Det kom akkurat en håndbok til alle kommuner i landet som omhandler hvilke grep de skal ta imot MC-miljøet. Der står det blant annet noe om bygningsloven, at kommunene ikke skal ansette noen entreprenører som har MC-tilknytninger eller bekjentskap. I Farsund hadde to medlemmer av klubben Devil’s Choice et entreprenørfirma hvor kommunen var en av deres største kunder. Så ba ordføreren i Farsund kommunen om å kutte alle bånd med firmaet, selv om ingen av de to er straffedømt og de har begge to rene rulleblad. Det gjelder forøvrig også alle de andre medlemmene i klubben deres. Befolkningen reagerte veldig på det og protesterte mot vedtaket. Likevel ble kontraktene med kommunen sagt opp, men befolkningen derimot, de har nå gitt firmaet mange jobber. Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet at dette skjedde akkurat i Farsund, med tanke på at sjefen for Kripos kommer derfra.

 

På innsiden av Hells Angels

Som alle andre klubber, organisasjoner og foreninger er MC-klubber rundt omkring i landet er opptatt av å holde orden i sakene sine. De samles ofte for å gå gjennom saker de føler burde bli satt på dagsorden. De møtes ofte internt, men har også større mangfoldige samlinger.

Vi har årlige møter, ikke bare vi i Hells Angels, men med de andre motorsykkelklubbene også. Det finnes rundt 300 klubber i Norge, og cirka halvparten er med på møtene. Vi samles hovedsakelig for å organisere, slik at arrangementer ikke kræsjer og slikt. Vi diskuterer også problematikk og myndigheter. Om noen klubber er misfornøyd med andre klubber blir det tatt opp og vi finner en løsning. Det har ingenting å si om man er en liten lokalklubb eller om man er en større internasjonal klubb. Alle klubbene har en stemme hver. Ingen har vetorett eller dobbeltstemmer. Alle avgjørelser blir gjort med to tredjedels flertall og vi har et godt demokratisk system.

 

– Fra og med 1998 har Hells Angels og Bandios hatt julebord sammen hvert år

En av hovedgrunnene til at mange anser MC-klubber som kriminelle, da spesielt Hells Angels, er sannsynligvis konflikten som oppstod med klubben Bandidos på 90-tallet. Vanligvis blir som sagt uenigheter mellom klubber tatt opp på møtene, men dessverre ble denne konflikten et mørkt kapittel i MC-miljøets historie. Konflikten eskalerte seg noen hakk for mye og det endte med at personer ble drept og hardt skadet.

Mange vil kanskje mene at det gjaldt hele fellesskapet i klubbene, men det var mere personlige konflikter som stod bak. Det finnes ingen konflikt mellom Hells Angels og Bandidos nå lenger, og det har det heller ikke gjort siden den gang. Vi i Hells Angels og de som er i Bandidos, vi var faktisk i samme klubb tidligere. På 80-tallet ble Customizers MC stifta, den eksisterte i et par år. Så ble det to grupperinger innad i Customizers. Det var Company MC og Rabies MC. Company eksisterer fortsatt, mens Rabies ble utvidet til flere avdelinger. En avdeling innenfor Rabies, altså Romerike, trakk seg ut og tok tilbake det gamle navnet, Customizers. Etterhvert ble Customizers til Hells Angels og Rabies til Bandidos. Vi kommer alle fra samme sted. Det var noen intriger fra tidligere som eskalerte seg på 90-tallet.

Fra og med 1998 har Hells Angels og Bandidos hatt julebord sammen hvert år.

 

Sjølivet på «Berserk»

Etter sitt opphold i Sjøforsvaret ble Rune svært så glad i sjøen. Under en minnekonsert for Joachim «Jokke» Nielsen møtte han en reiseglad seiler ved navn Jarle Andhøy. 

Vi var begge naturligvis fan av Jokke og begynte etterhvert å snakke litt om seiling, som også var en felles interesse mellom oss. Jeg hadde sett mye på seilbåter de siste åra og hadde lenge tenkt å kjøpe meg en. Jeg fortalte at jeg hadde vært i marinen og opplevd litt hardt vær der, så til slutt spurte han meg om jeg ville være med på en seiltur. Jeg trodde først han snakket om turer i Oslofjorden liksom, men så var det litt større, nemlig nordvestpassasjen. Så jeg sjekket opp litt med familien og klubben, og etter et par timer var det fritt frem for seiltur.

 

Knivstukket i Russland

Dermed ble Rune en del av det tøffe mannskapet på den kjente seilbåten «Berserk». I 2009 var de på reise med båten og tilbragte en uke i Russland. Rett før de skulle til å sette seil ut mot sjøen igjen ble han enda en gang utsatt for et grusomt overfall. 

Vi hadde seilt fra Alaska til Kamchatka, det er vel så lang øst du kommer i Russland. En kveld skulle vi møtes på en nattklubb før vi skulle ta jolla ut til båten igjen. Jeg kom litt tidligere enn de andre i mannskapet. Så var det noen russere som trodde jeg var amerikaner og av den grunn rett og slett skulle ta meg. Ei dame kom bort til meg og spurte om jeg ville bli med ut og ta en røyk. Da jeg kom ut stod noen menn og venta på meg, så da ble det et lite basketak. Jeg ble knivstukket elleve ganger og to ryggskiver ble slått inn i ryggmargen. Så jeg måtte skjære vekk de to ryggskivene og fikk operert inn en titanbro i nakken som støtter opp. Hvis ikke hadde jeg vært lam fra nakken og ned. Etter det brukte jeg tjue uker på rehabilitering. Jeg kommer alltid til å ha stiv nakke etter det.

 

Fattig på cash, men rik på opplevelser

Til tross for at han har hatt flere voldsomme opplevelser og blitt påført tilsynelatende utålelig smerte henger han ikke med hodet av den grunn. Rune holder hodet høyt og går fortsatt med ryggen rak. Hans syn på livet er ikke bare bemerkelsesverdig, men også beundrende og svært imponerende.

Jeg er fattig på cash, men rik på opplevelser. Jeg har reist mye og vært mange rare plasser i løpet av livet. Jeg tenker at det egentlig ikke er så gærent, man må regne at man får noen tilbakefall.

Jeg har blitt vant med kronisk smerte, så smerteterskelen er ganske høy. Det gjør at man får et litt annet perspektiv på ting. Man kan sette seg inn i andres situasjoner, andre som kanskje ikke har det så bra. Man innser at det ikke er penger som er det viktigste i livet, men heller å oppleve ting. Så finner man også ut hvem som er dine virkelige venner, hvem som stiller opp når slike ting skjer. Men fremfor alt er jeg tross alt glad for å overleve.

Brødre i klubben rundt omkring i Europa ville spleise på et privatfly til Russland og tilbake for å hente meg. Det kom vel på over 250.000 kroner. Jeg sa at det var uaktuelt, at jeg heller venter på å bli frisk og tar et vanlig fly hjem. Men det at de var villige til å gjøre noe sånt for deg viser jo mye. Brorskapet er veldig lojalt og vi har sterke bånd.

Rune har en stor utvidet familie bestående av brødre i klubber rundt omkring i mange land. Men sin egen familie har han imidlertid ikke dannet enda. Ikke vet han om det kommer til å skje heller.

Jeg har ingen egne barn, men jeg har noen stebarn fra tidligere forhold som jeg fortsatt har kontakt med. Med tanke på at jeg var sammen med moren deres i seksten år, så blir det jo et slags farsforhold ovenfor de. Det at jeg ikke har egne barn kan vel være av litt egoistiske grunner, at jeg alltid vil reise rundt og at det derfor ikke har passet. Jeg ventet til yngste var 18 år før jeg dro på turer, men angrer litt på at jeg reiste mye da mine stebarn kanskje hadde mest behov for meg. Men så er det jo slik jeg alltid har vært, reise rundt og jobbe som et helvete for å kunne leve.


Publisert:
25.02.14

Kommentarer